Abdij St. Sixtus
Westvleteren 12
Quadrupel 10,2% 0,33l €1.40 fra en stillfaren kar i kjortel på den belgiske landsbygda.
Før øl ble pop-kultur var dette den hellige gral.
Jeg vet jeg har ølentusiater med meg som fortsatt setter stor pris på denne ølen.
Minner av en svunnen tid.
Fra tider da «ekstremøl» var en trippel eller en quadruppel. Ikke at noen brukte uttrykket ekstremøl.
Den gang da Ringnes Julebokk var drikke man preket om med æresfrykt i Norges land og de kyndige stod i kø for å sikre seg en håndfull av disse bokkøl-flaskene.
Den gang DIPA, BA stout og rugvin var like vanlig som det er å heller sende postkort, enn å legge ut bilder på Facebook fra feriestedet nå for tiden.
Den tid man brukte tastafoner for å kommunisere telefonisk og fotballsko aldri kom i fluoriserende farger.
Tiden da CD nesten drepte vinyl, som DVD hadde gjort med VHS, som VHS gjorde med Betamax.
Fra den tiden folk så rart på deg når du snakket om Michael Jackson i ølsammenheng.
En gang en hvitaktig hval. Beskrivelsen går for ølet og for ølmannen, men la oss snakke om ølet.
Dette er ikke “verdens beste øl”.
Lik Pink Floyd, Kiss og Rolling Stones ikke er verdens beste band lenger.
Selv om de sniker seg inn på «tidenes beste album»- lister og Westy 12 sikkert ville gjort det for de samme gamlingenes øl-lister, så er ikke munkedrikken like høyt begjært lenger.
Men W12 og bandene holder en høy standard den dag idag også, om man gidder å nyte de for hva de er. Og ikke ta en setning fra en bok publisert i 1991 som gospel.
Historiene om bryggeriskifte, bytte av gjær og kommersalisering er historier om et øl og et bryggeri man elsker å snakke ned. Og ignorerer veien mang et øl og bryggeri har tatt før det treffer dagens øltørste ganer.
Dette er jo tross alt bare malt, humle, vann og gjær.
Banan, fiken, nybakt brød, fløtekaramell, marsipan, sviske, krydret gjær, rosin og en kjærlig alkoholisk klem som varmer i høstmørket.
Eller ikke.
Kanskje ikke verdens beste øl lenger. Ikke øverst på de fleste ønskelister. Ikke lenger en hvit hval.
Men for noen av oss, er den et deilig minne i en tid hvor gårsdagens øl allerede er utdatert. Da pilgrimsreisende ølentusiaster banket på en klosterdør i håp om at noen i det hele tatt svarte. I sterk motsetning til noen tastetrykk idag og ‘pakkeeslet’ er allerede på vei til posthuset på andre siden av kloden.
Som Marcel Proust sa “Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne”.
Tradisjonen tro, så jekkes en Westvleteren 12 på dagen da min mor ga meg min egen frihet. Det har nesten blitt til en åndelig reise tilbake i tid. Hvert år. Jeg snakker om ølet, ikke min egen reise gjennom livet, da jeg har opplevd meg selv som tenåring en gang og det burde holde for en livstid.
I mitt ølreisende liv har jeg vært enormt heldig med folk jeg har møtt, spørsmålene jeg har stilt og hemmelighetene jeg har blitt vist. For ikke å snakke om alt det fantastiske ølet jeg har fått smakt.
Øl eldre enn meg selv, øl så uferdig at det svei i halsen eller øl så ferskt at man brant seg på vørteren. Prototyper på øl som skulle komme, prototyper som aldri så en butikkhylle, men ble heller vasket vekk i en sur avfallsbekk av feilgjæret maltvann. Og prototyper på gode øl som fikk endret gjær, bryggeri og bryggmester. Jeg har fått smakt det meste.
Men uansett hvor fantastiske øl jeg enn har smakt, så er det ingen som tar meg tilbake på en ølreise som det Westvleteren 12 gjør. En ny reise med ny øyne.
Og det er få, om noen, øl som drikkes med mer andakt enn den årlige Westy 12.
Så kan jeg drikke alt annet resten av året. Uten seremoni.
Men opplevelsen en Westvleteren 12 gir meg, eller minnene jeg får -nye som gamle- kan ingen ta bort med å si det ikke er verdens beste øl. For om bare for en liten stund, på min bursdag hvert eneste år, er den det.
Proost og skål, mine venner!
