Farge: Klar, lys rubinrød Aroma: Her er det både søte, syrlige og florale toner av bær, blomst, sitrus og honning. Smaker: God sødme med lett syrlighet som fungerer godt sammen og skaper en god balanse. Gode solbærtoner med sitrus og urter før den florale lyngen kommer fra honningen og så igjen kommer solbærene i avslutningen.
Det er hint av hibiscus og hylleblomst når den lunes litt, men solbærene er absolutt fremtredende hele veien.
Solbær har en tendens til å bli veldig intense, opp mot ukomfortabel syrlig, når de brukes i store mengder, men her er det ingen tvil om at det er mye bær, men allikevel er denne mjøden rundere enn forventet
Farge: Lett tåkete, strågul med fyldig, hvitt skum Aroma: Først kommer det sitrus mot klementin som ligger over den lyse maltbasen, før en mineralsk fremtoning mot hvitvin følger med en fruktig og krydret avslutning. Her er det honningmelon, korianderfrø, nellik og fersk kjørvel Smaker: Her svinger det fort mellom sanseinntrykkene! Først får man en lys maltbase med gjenkjennelige saisonsmaker som gjæren og litt krydder, men så kommer det et lett bittert, men fruktig innslag som fører over i en røslig hvitvin med mineralsk bakgrunnteppe. Så kjenner man plutselig skummet treffe ganen og vin blir igjen om til øl.
Det er en fyldig maltbase for en saison, som også gir en mer fruktig munnfølelse, med spill rundt melon, fersken, gress og snev av vanilje, men i tillegg har den et spennende og kompleks krydderbilde hvor tradisjonelle ting man kjenner igjen i en saison både er forsterket og forhøyet av andre kryddere, som nellik og kjørvel, som igjen gir ølet følelsen av en lett hete som hverken er chili eller humlebrann. Og pust ut…
Jeg er svak for saisoner og blir ekstra engasjert når man utfordrer stilen. Spesielt ved å beholde seg tro til basen, slik mange har laget fyldigere og mer alkoholsterke saisoner, eller Wettre/Bådin gjorde med sin Infarmer når de fatlagret den på rødvinsfat (jada, Nøgne og andre har laget rødvinssaisoner, men ganske sikker på at Infarmer var først i Norge).
A Hymn For The Fields fungerer med hvitvinsaspektet og den kuriøse blandingen med Hallertau Blanc, Nelson Sauvin og Tallus humle,men funker godt og gir ølet et spennende krydderpreg og smaksbilde generelt.
Spennende tvist på en saison som var veldig morsom å bli kjent med.
Kommer på polslippet 4. mai. Lasse L 9,25/10 Untappd 3,92
Klausul: Jeg har riktignok jobbet for importøren tidligere, men dette ølet er bedømt blindt og uten kunnskap om annet enn at det var et øl
Som en del av Toer de Geuzes rike og mangfoldige arrangementsprogram i 2022, introduserer HORAL en ny livestream-begivenhet kalt The Lambic Round Table. Lambic-personligheter vil sette seg ned for å diskutere sentrale spørsmål knyttet til historien, kulturen og produksjonen av lambic.
Det vil finne sted fredag 29. april 2022 kl 20:00. Basert på fjorårets arrangement har jrg stor tro på at dette kan bli både lærerikt og velsmakende å følge med på.
Atlungstad Aquavit No. 1 er tildelt gullmedalje i International Spirits Challenge, en av verdens fremste konkurranser for vurdering av kvalitet på brennevin.
De akevittene som får minst 90 av 100 poeng i konkurransen, får gullmedalje og høy prestisje. Det er ikke selvsagt for en liten aktør som Atlungstad Håndverksdestilleri, som bare har tre fast ansatte.
– Det er stor stas for oss å få et så godt resultat i konkurranse med de største produsentene i verden, sier daglig leder Romain Jourdan i Atlungstad Håndverksdestilleri. – Det hadde ikke vært mulig uten et godt lag, som sammen har mange års erfaring med produktutvikling.
Historisk stjerneprodukt
Atlungstad Brenneri startet opp brennevinsproduksjon i 1855, og var blant Norges ledende brennerier på 1800-tallet. Produksjonen ble avviklet i 2008, men Atlungstad Håndverksdestilleri startet opp igjen med småskalaproduksjon i 2014 og har jevnt og trutt lansert nye akevitter i markedet.
I fjor kom akevitten Atlungstad Aquavit No. 1, som er en relansering av brenneriets stjerneprodukt fra 1900-tallet – dog med litt mindre fuselpreg og mer avrundet smak. Tidligere i år fikk den bronse i International Wine & Spirit Competition 2022, og nå ble det endelig gull.
– Produktet fikk medaljer på begynnelsen av forrige århundre også. Det er en del av vår kulturarv, som vi er stolte av å føre videre. At vi nå får internasjonale toppkarakterer igjen, gir oss motivasjon til å fortsette å utvikle produkter med høye krav til kvalitet, sier Romain Jourdan.
Mer om Atlungstad Brenneri og Håndverksdestilleri:
Atlungstad er Norges eldste brenneri som fortsatt er i drift. I 1855 gikk en rekke gårdbrukere i Stange sammen om å stifte Atlungstad Brænderi.
Rent vann var viktig i flere av brenneriets prosesser. Derfor ble fabrikken lagt ved utløpet av Fjetreåa på Nedre Atlungstads grunn. Beliggenheten ved Mjøsa var også viktig for å lette varetransporten, som helst foregikk til vanns, og brenneriet var et av landets ledende i siste halvdel av 1800-tallet og fram til avviklingen av spritproduksjonen i 2008.
I 2013 ble Atlungstad brenneri opprettet som industrielt kulturminne, og produksjonen startet opp igjen i 2014.
Atlungstad Håndverksdestilleri holder til i Atlungstad Brenneris historiske lokaler og driver med småskalaproduksjon av norsk akevitt og andre brennevinstyper. Vi er stolte av å kunne videreformidle den nasjonale kulturarven gjennom vår kunnskap om og lidenskap for godt håndverk.
ISC er en årlig vin- og spritkonkurranse grunnlagt i 1995. Hvert år går juryen gjennom bidrag fra over 90 land og deler ut poeng fra 0-100. Gullmedalje gis til de som oppnår mer enn 90 poeng. Prisene som blir delt ut har høy status i mat- og drikkeindustrien.
Om du ikke tror på tilfeldigheter, så er det virkelig noen der ute som dro hardt i noen snorer på baren Cock ‘n Bull i Los Angeles tilbake i det herrens år 1941.
Der satt eieren av baren (med altfor mye ingefærøl på lager), en forretningsmann (som hadde kjøpt et uanstendig mengde kobberkrus som tydligvis bare han hadde sansen for) og mannen som hadde de amerikanske rettighetene på Smirnoff vodka.
Sammen skapte de fenomenet Moscow Mule; vodka og ingefærøl som originalt skal serveres i et kobberkrus.
Og resten, som man sier, er cocktailhistorie.
Noen tiår senere blir Moscow Mule servert ganske så ofte over baren på Himkok i Oslo. Kåret til en av verdens beste cocktailbarer, der de har satset på destillering av sprit og servere cocktail med en norsk kulturell tilnærming, har deres egen versjon vært så populær at de har tenkt i nye baner. De har laget sin tvist på cocktailen og har nå sammen med Aass bryggeri laget HIMKOK Oslo Mule for dagligvaremarkedet.
HIMKOK Oslo Mule er forfriskende og gir deg det gjenkjennelige ingefærpreget, men med en touch av salvie og et spennende, underliggende krydderbilde.
En frisk og oppløftende ferdigblandet cocktail som vil bli en sommerhit, men vil få leve godt inn i vintermørket etterpå.
Jeg syns den er lettere og renere enn mange av de ferdigblandede cocktailene man finner i butikkene, for ikke å snakke om at den ikke er veldig søt, men balanserer godt mellom det friske, det syrlige og heten fra ingefæren.
Men det må advares… HIMKOK Oslo Mule er farlig lettdrikkelig.
PS! HIMKOK Oslo Mule som finnes på tappekraner rundt omkring er på 8%
Farge: Tåkete, brun med offwhite skum Aroma:Fruktig og floral med lett røstet malt, karamell, kjeks, overmodne plommer og lyse rosiner Smaker: Lett og fin biere de garde som allikevel har en tydelig og krydret maltbase. Det er et belgisk preg fra gjæren med strå, korianderfrø, langpepper, sitrus og kjeks over karamell, nøtter og brød fra maltet.
Vi er ikke overøst med biere de garde -stilen i Norge, men vi har til gjengjeld Kinn sin Solsnu i polstyrke som jeg lett kan dytte opp som en av verdens beste innenfor stilen. Rodebak sin Biere de Garde har mer maltpreg og mindre floralt krydderpreg enn Solsnu, samt at den er litt lettere i kroppen, men det er fortsatt et godt og spennende øl som leker med de litt løsslupne betrakningene av stilen.
Det er et øl som åpner seg mer når det lunes og gir litt mer intrikate smaksassosiasjoner. Og ølet vil funke godt til grillmaten, men skal få være med på lammelårmiddagen i aften.
Farge: Uklar, dyp rødbrun med lyst beige skum Aroma: Fine toner av tørket frukt, karamell, sure kirsebær, marsipan og sitrus med hint mot vellagret balsamicoeddik Smaker: God syrlighet, mye balsamicoeddik, sure kirsebær, sitrus, vanilje og karamell, med hint av tørket frukt, marsipan og fatpreg i bakkant. Har noe tørr bitterhet liggende i ettersmaken.
Kompleks og spennende der den får mer og mer toner mot en oude bruin når den lunes i glasset, men holder på syrligheten fra sitrus og kirsebær, men deler også broderlig av fruktigheten her.
Farge: Uklar, oransjebrun med offwhite skum
Aroma: Lett fruktig med overmoden sydhavsfrukt, varm sitrus som fremtredende og søtlig barnålaktig avslutning
Smaker: Gode toner av sitrus, stenfrukt, fersken, aprikos, granbar og kvae. Godt karamell- og kjekspreg fra maltbasen i bakgrunnen. Litt mer fruktig mot det tropiske enn en vestkyst-IPA, men dette er en salig blanding av den gamle skolen og den nyere skolen av Ipaer. Fin fylde, så god bruk av havre- og hveteflak, er det også.
Havner i handleposen igjen
Farge: Tåkete, solgul med hvitt skum
Aroma: Kremete og søt aroma av sydhavsfrukter. Mandarin, melon, aprikos, litchi, søt grapefrukt og pulvermelk
Smaker: Herlige smaker av tropisk juice. Kremete og fyldig legger frukten seg over tungen med mandarin, litchi, melon, aprikos, guava og pære som de friske og søte fruktene. Det kommer også noe grapefrukt, barnåler og hint av appelsinmarmelade i avslutningen.
Må få lov til å si at etter noen veldig gode øl i New England Ipa- stilen, har det vært litt mye opp og ned det siste året eller så med de ølene fra Salikatt, for min egen del, men her har de igjen truffet blink med ingrediensene.
Både fruktig, fyldig, søtt og allikevel lett bitterhet i avslutningen. Fortsett med dette, for Blastpipe var såpass god at den får en plass på topp fem av norske NEIPAer
