Trondheim Craft Beer Festival 2026 inviterer til storslått håndverksølfestival til helgen, med masterclass på torsdag, for de som er ekstra ivrige. Her finner dere øllistene og som vanlig finner dere disse som regneark som kan lastes ned. På regnearket finnes også Untappd-linker til samtlige øl og festivalen har egne badges på UT!!!
Sagn-serien til Opland er tilbake med neste kapittel i form av Gjenganger.
Det er fortsatt spill mot den norske folketroen som er inspirasjonen bak disse akevittene. Opland SAGN Gjenganger er lagret på sherry-, mezcal og whiskyfat med karve, anis, fennikel, koranderfrø og paradiskorn på krydderskjemaet. Selv om råvarer og ikke minst fatene tar deg med langt unna skog, fjell og fjord, er det mye mystisk og mytisk over smakene man finner i denne trippel-fatlagrede akevitten.
Trolltiur, som var den første i serien, var en fantastisk akevitt som det gikk gjetord om nesten før den forlot Anora sine lokaler på Gjelleråsen. – Responsen på Trolltiur var fantastisk, og vi håper at interessen for årets kapittel vil være minst like stor. Med Opland SAGN ønsket vi å skape en akevittserie der smak, norsk natur og gamle fortellinger møtes. Denne gangen beveger vi oss inn i en litt mørkere del av norsk folketro, sier Atle Minothi, akevittambassadør i Anora.
– Norsk folketro er full av fantastiske fortellinger som både er mørke, vakre og litt urovekkende. Gjenganger befinner seg et sted midt imellom. Den handler om det som ikke helt slipper taket, og om sporene mennesker etterlater seg, forteller Minothi.
Resultatet er at Gjenganger er en aromatisk og fyldig akevitt med godt spill mellom krydder og fat. Fatbruken er noe av det som gjør Gjenganger helt spesiell, siden det er en ganske unik miks av fat å bruke på en akevitt. Kombinasjonen av sherry-, mezcal- og whiskyfat gir et spennende samspill mellom de tradisjonelle akevittnotene. – Det gir også Gjenganger et litt mystisk uttrykk som passer godt til historien vi ønsker å fortelle, sier Minothi.
Etiketten er designet av Martin Nordseth, mens Saga Mariah Sandberg står bak illustrasjonen av Gjengangeren og landskapet rundt. Akevittseriens særegne design og historie gjør at Opland SAGN er godt egnet både for samlere og som gave til en akevittentusiast.
Opland Sagn Gjenganger er tilgjengelig på Vinomonpolet bestillingsutvalg.
Farge: Klar, gyllen Aroma: Fint krydderpreg hvor paradiskorn kommer godt frem over både anis og fennikel. Hint av røyk. Smaker: Sødmefull start med et slør av røyk i den første bølgen. Søtlige toner mot sherry og portvin, samt et godt krydderpreg hvor paradiskorn og fennikel igjen tar største rolle før alkoholstinget treffer. Mezcal-fatene tar så over krydderspillet og de har også gitt litt hete som kiler på tungen, før den noe sødmefulle whiskyrøyken gir en fin avslutning. Så ligger det fennikel og anis på tunga lenge etterpå. Det er et spennende smaksbilde med alle disse kanskje litt uvanlige tonene i en fatlagret akevitt og den kan kanskje virke litt røff og rå i kantene for den gjengse akevittdrikker, men tror dette er en akevitt som kan inspirere bartendere med sin krydderprofil, samt mer subtile toner fra akevitt, sherry, mexcal og whisky. Det er ingen tvil om at de treffer med mystikken.
Hva skjer når norsk ølhistorie møter et bål, en kobberkjele og en gjær som har overlevd i hundrevis av år?
Du får en helt unik mulighet til å oppleve norsk gårdsøl slik det faktisk ble, og fortsatt blir brygget på norske gårder. Den 18. og 19. september kommer Kjetil Dale fra Eldhuset Dale på Voss til bryggeribakgården hos Grünerløkka Brygghus i Oslo for å fyre opp bålet og vise hvordan gårdsøl brygges etter gammel tradisjon, med kobberkjele og gårdens egen kveik. Her handler det ikke bare om øl, men om et levende håndverk som er blitt videreført fra generasjon til generasjon.
Fredag den 18. vil Kjetil Dale lage einerlåg og forteller om prosessen før lørdagens bryggedag. Dette arrangementet er gratis.
På lørdagen skal det brygges vossaøl og hele dagen går med til brygging, fortellinger og historien bak vossaølet og bryggingen.
Og kveiken? Den er en historie i seg selv.
Før man kunne kjøpe gjær til brygging, måtte norske bønder ta vare på sin egen gjær og bruke den om igjen fra brygg til brygg. Resultatet ble kveik, en gjær med egenskaper som skiller seg dramatisk fra moderne ølgjær. Den tåler høye temperaturer, jobber raskt og har overlevd i tradisjonene på norske gårder i århundrer.
I dag har kveik gått fra å være en godt bevart norsk gårdshemmelighet til å bli en verdenssensasjon. Bryggere over hele kloden jakter på de gamle norske gjærstammene, og norsk gårdsøl har fått en helt egen status i det internasjonale ølmiljøet. Forfatter og ølhistoriker Lars Marius Garshol tar oss med inn i historien om kveik og norsk gårdsøl, menneskene som har holdt tradisjonene levende og hvorfor resten av ølverdenen plutselig har fått øynene opp for det norske gårdsbrygget. Er vi ekstra heldige, blir det også besøk av gårdsbryggere fra Hornindal! Dette er med andre ord ikke en vanlig ølsmaking. Det er en sjelden anledning til å komme tett på en levende norsk tradisjon, høre historiene, se håndverket og oppleve ølet som har reist fra norske gårder og ut i verden.
Kom og opplev kveiken, gårdsølet og historien med egne øyne, ører og nese på Grünerløkka Brygghus den 18. og 19. september.
Farge: Klar, dyp burgunderrød Aroma: Distingkt lynghonningaroma, med syrlige bærtoner liggende under. Honningen er lun og de syrlige kirsebær, bjørnebær og rips kjennes godt på nesen. Smaker: Halvtørr munnfølelse hvor noe av tanninene fra bærskallet øker den effekten. Det er friske og lett syrlige bærtoner med kirsebær og bjørnebær i spissen. Honningen er ikke like markant som i aromaen, den har en svalere rolle som lar bærene lede an i smaken. En lettdrikkelig melomel som vil passe godt i glasset ved siden av lam og viltkjøtt, hvor den fine syrligheten vil matche bra mot tunge sauser som vanligvis har mye fett og sødme i seg.
Her er de altså, øllistene fra Sandvika Beer Fest ’26. Fredag 28. og lørdag 29. august fra 14 til 22 er det mulighet for å hoppe, stupe, plaske og drukne i øl på Sandvika Folkebad, når det bys opp til Sandvika Beer Fest.
Tradisjonen tro, inviterer Bryggmester Pop til ølfestival med masse godt håndverksøl i bakgården til Grünerløkka Brygghus i Københavngata iår også.
Hovedstadens eldste ølfestival, Grünerløkka Ølfestival, 2026 til to dager med håndverksøl, mat og festivalstemning på Grünerløkka
14. og 15. august fylles bryggerigården hos Grünerløkka Brygghus i Københavngata, like ved Sofienbergparken, med øl, mat og festivalstemning når Grünerløkka Ølfestival går av stabelen.
Festivalen ble etablert i 2007 og har gjennom snart to tiår samlet ølentusiaster, bryggerier og venner til det som gjerne omtales som «landets koseligste ølfestival». Her er det den avslappede stemningen, de gode møtene og kjærligheten til håndverksøl som står i sentrum.
På årets festival kan publikum smake seg gjennom et bredt utvalg håndverksøl og sider fra bryggerier og siderier i hovedstadsområdet. Det blir også mat fra Bryggmester Pop, som serverer hjemmelagde grillretter gjennom hele festivalen.
Grünerløkka Ølfestival ønsker både erfarne ølentusiaster og nysgjerrige nykommere velkommen til to dager med smaksopplevelser, gode samtaler og sosialt samvær rundt langbordene.
– Dette handler ikke bare om øl, men om mennesker, stemning og opplevelser. Grünerløkka Ølfestival skal være et sted hvor man senker skuldrene, møter gamle og nye venner og nyter det beste håndverksmiljøet har å by på, sier sjelen sjøl.
Det finnes en spesiell form for forvirring som oppstår første gang noen skjenker deg en Black IPA/ Cascadian Dark Ale. Glasset ser ut som det burde inneholde en stout; en kullsvart, ugjennomsiktig, kronet med et beige skum som lover ristet malt, sjokolade og kanskje en anelse brent sukker. Så tar du en slurk, og ingenting av det stemmer. I stedet møter du grapefruktskall, furuharpiks, tropisk frukt, en vegg av bitterhet. Den umiskjennelige signaturen til en IPA, bare kledd i feil drakt. Denne motsetningen er selve poenget med stilen, og den er også grunnen til at bryggere har krangla i nesten to tiår om hva de i det hele tatt skal kalle greia.
En øl født av et distribusjonsproblem Avhengig av hvem som forteller historien, har stilen enten ett klart opphav eller flere uavhengige opphav, oppdaget av bryggere som ikke ante at de andre eksisterte.
I Victoria, British Columbia, prøvde ikke Matt Phillips hos Phillips Brewing å finne opp en ny kategori. Han prøvde å løse et logistikkproblem. Han ønsket å lansere både en brown ale og en IPA, men provinsens Liquor Distribution Board hadde bare ett tilgjengelig varenummer-plass til ham. Kompromisset hans, lansert i 2004, var Black Toque India Dark Ale, en 6,5 % alkohol, et sted mellom 55 og 60 IBU, bygget på en tydelig Cascade-humlekarakter lagt over en myk sjokoladeundertone. Den ble senere omdøpt til Skookum Cascadian Brown Ale, men på den tiden var den en av de første helårsutgivelsene i stilen på kommersiell basis.
John Maier, Rouge Ales
Lenger sør, i Newport, Oregon, bygget John Maier hos Rogue noe langt mer aggressivt til Oregon Brewers Festival i 2003. Skull Splitter -noen ganger omtalt som en «Imperial Schwarzbier»- landet på solide 9,2 % alkohol og 78 IBU, massivt tørrhumlet med Amarillo. En festivalomtale beskrev den som en overveldende, ekstrem øl med en mandarin-sitrus-duft pakket inn i brent karamell, en svart base som fristet med ristet kaffe og karamell før en intens bitterhet tok over. Det var, ifølge de fleste, en av de to sentrale ølene i vestkyst-grenen av stilen.
Men det finnes en tredje, tidligere tråd som kompliserer hele historien. Assisterende brygger Glenn Walter, som jobbet under avdøde Greg Noonan ved Vermont Pub and Brewery i Burlington, brygget noe som het Blackwatch IPA allerede i desember 1994. Blackwatch IPA hadde pale ale-malt, krystallmalt og sjokolademalt, humlet gjennom hele kokeprosessen og tørrhumlet med Cascade. Den ble brygget på nytt året etter av John Kimmich, som senere grunnla The Alchemist.
Bryggere i Vermont hevder, med en viss rett, at dette går forut for eksemplene fra Stillehavskysten med nesten et tiår, og at vestkystølene utviklet seg uavhengig i stedet for å låne fra Vermont. Noe som bare gjør spørsmålet om hvem som egentlig har rett til å navngi stilen, en stil ingen ble enige om å finne opp sammen, enda mer komplisert.
Natten et navn ble født Selve uttrykket «Cascadian Dark Ale» har overraskende nok en helt spesifikk fødselsdag. I mars 2007 brygget hjemmebrygger Bill Wood en omgang mørk IPA sammen med kameraten sin, ølskribenten Abram Goldman-Armstrong, da Wood kom med replikken som skulle definere stilens identitet i årene som fulgte. «Vi burde kalle den Cascadian Dark Ale», sa han og fortsatte, «før kalifornierne får sjansen til å ta æren for å ha funnet den opp». Navnet festet seg dels fordi det var fengende, og dels fordi det gjorde dobbel nytte; det hedret både Stillehavskyst-regionen Cascadia, der stilen så ut til å ta form, og humlesorten Cascade, som ga så mange tidlige versjoner deres sitrusaktige signatur, sammen med nyere sorter som Amarillo og Simcoe, som nettopp da begynte å imponere bryggere på begynnelsen av 2000-tallet.
Abram Goldman-Armstrong
Goldman-Armstrong satte navnet på trykk kort tid etter, i Northwest Brewing News, og det spredte seg raskt derfra. Samme sommer hadde en øl kalt Black Bitter vunnet Widmers hjemmebryggerkonkurranse Collaborator; bryggeren ble spurt om han ville la den bli omdøpt, og den gikk i produksjon samme høst som Cascadian Dark Ale, angivelig den første kommersielle ølen som faktisk bar navnet som sin offisielle stilbetegnelse. I løpet av få år fulgte flere bryggerier etter i regionen: Oakshire lanserte O’Dark:30, Deschutes lanserte Hop in the Dark, og innen 2010 hadde Brewers Association lagt til «American-Style India Black Ale» i sine offisielle stilretningslinjer, en anerkjennelse av at kategorien hadde vokst ut av sin regionale nyhetsstatus. En øl med to navn og ingen fredsavtale
Her blir ting kontroversielle. Ikke alle var enige i «Cascadian Dark Ale», og innvendingene gikk ikke bare på semantikk. Greg Koch fra Stone Brewing ble en av de mest høylytte forkjemperne for et alternativt navn, Black IPA, og argumenterte offentlig og grundig for saken. På den andre siden forsvarte bryggere som Matt Van Wyck navnet Cascadian Dark Ale med like stor overbevisning, og striden utspilte seg i ølblogger, hjemmebryggermagasiner og etterhvert i store medier som knapt kunne forestille seg at en ølstil kunne skape så mye ideologisk temperatur.
Vermont-fraksjonen hadde en annen, mer personlig innvending. Noen i delstaten følte at «Cascadian» utslettet Noonans tidlige arbeid fullstendig, og reduserte hans Blackwatch IPA fra 1994 til en fotnote i noen andres opprinnelseshistorie. John Kimmich, som brygget under Noonan, fortalte senere at Noonan selv, i sine siste måneder, hadde blitt stille frustrert over å se Oregon-bryggere posisjonere seg som stilens oppfinnere når han hadde brygget ølstilen over et tiår allerede.
Kimmich beskrev at det var mindre som regional rivalisering og mer som et symptom på en nyere trend i håndverksøl-bransjen, bryggere som i stadig større grad ønsket å bli kreditert som opphavspersonen til en stil, noe han sporet tilbake til kappløpet om æren etter at double IPA slo gjennom. Shaun Hill fra Hill Farmstead, som brygget et titalls versjoner av ølet på bryggerier i Danmark, Vermont og Florida, inntok en mer forsonende tone: han likte klangen av «Cascadian Dark Ale», beundret til og med hvordan ordene fløt sammen, men syntes det var vanskelig å sette det navnet på en etikett gitt hvor mye av hans eget bryggerarbeid som var formet av samtaler med Noonan. Han lanserte alternativer, som kompromisset «Hoppy Black Ale» med mer regional identitet innebygd, uten noen gang helt å lande på et navn alle kunne leve med.
Ingen av sidene vant egentlig. Avhengig av etiketten, hylla eller bryggerens personlige lojalitet, finner du fortsatt den samme mørke, humlepregede ølen solgt som Cascadian Dark Ale, Black IPA, India Black Ale eller American-Style India Black Ale. Ølskribenten Jeff Alworth erklærte i boka si The Beer Bible rett og slett at de er samme øl og gikk videre, en pragmatisk holdning de fleste ølentusiaster stille har adoptert, selv om bryggerne ikke har gjort det.
Hva som faktisk får stilen til å fungere Uansett hva du kaller den, er den tekniske utfordringen den samme. Hvordan får du svart farge inn i en øl uten å dra med deg den ristede, brente, kaffeaktige bitterheten som ville fått den til å smake som en humlet stout i stedet for en humlet… hva nå enn dette er. Matt Brynildson hos Firestone Walker, som innrømmer at han var skeptisk til hele konseptet da det først dukket opp, og lurte høyt på om det bare var en humlet porter i forkledning, har sagt at trikset er tilbakeholdenhet med spesialmalten, og å holde fokus på å lage en genuint utmerket IPA som bare tilfeldigvis er mørk. De fleste bryggere lener seg på en avfarget svart malt nettopp av denne grunnen: den gir farge uten smaksstyrken til svart patentmalt eller ristet bygg. Carafa III og varianter av den dukker stadig opp i oppskrifter av nøyaktig denne grunnen. De er laget for å tilføre nyanse og et snev av sjokolade uten å dominere ganen.
Det beste norske eksempel på stilen, brygget til en Vinmonopolet tender under navnet Mørkeredd av nettopp Abram Goldman-Armstrong den gang han var hovedbrygger hos Fjordfolk, illustrerer den moderne tilnærmingen godt. I stedet for å gå fullstendig gammeldags med humleplanen, valgte bryggeren en bitterhumling med Chinook ti minutter før kokingen ble avsluttet, med hovedtyngden av ølens 65 bitterhetsenheter kommer fra tilsetninger i kokekaret (whirlpool). En mer moderne teknikk som mykner opp skarpheten samtidig som den fortsatt leverer solid humlekarakter. To runder med tørrhumling fulgte under hovedgjæringen, én på dag fem og en andre etter at gjæringen var ferdig, men før nedkjøling, med en blanding av humlesorter bryggeren anser som grunnleggende for stilen: Cascade, Chinook og Centennial, sammen med Amarillo og Simcoe for ekstra harpiks og sitrus. På maltsiden ga Carafa III Spezial og sjokolademalt den røstede karakteren, balansert mot en håndfull karamellmalter for et snev av sødme. Ølen endte opp på førsteplass på tenderen og fikk bred distribusjon i butikk, et resultat bryggeriet selv visstnok ikke hadde forventet.
Oppgang, fall og et stille comeback Black IPAens kommersielle kurve fulgte et kjent mønster for en nisjestil som kortvarig ble mainstream. Den fikk et oppsving fra rundt 2010 til 2013, løftet av den bredere «IPA i alle farger»-eksperimenteringen som skjedde i håndverksølverdenen på den tiden, og begynte deretter å dabbe av etter hvert som New England IPA -en disig, saftig, lite bitter IPA- tok over bransjens oppmerksomhet. Enkelte fremtredende eksempler forsvant helt; Stone sluttet å brygge Sublimely Self-Righteous, sin egen black IPA, i 2016, før den ble hentet fram igjen for en kort periode i 2022 som svar på etterspørsel fra fansen. Bransjestemmer beskriver dagens marked som fragmentert snarere enn trenddrevet, der individuelle bryggerier finner mindre suksesser med enkeltmerker og -stiler på tvers av spekteret. Noe som kanskje er akkurat det miljøet der en så særegen øl kan finne fotfeste igjen, stille og rolig, som vi ser tegn på nå.
På bordet Til tross for sin identitetskrise gjør Black Ipa/ Cascadian Dark Ale seg fortjent ved middagsbordet. Bitterheten og den røstede karakteren gir den muskler til å stå imot fete, tunge retter. Tenk grillet kylling, biff, sspareribs eller hete wokretter. Blåmuggost, skarp cheddar og lagret gouda holder stand ved siden av den på et osteanretning. Og den sjokoladepregede maltbunnen gjør den til en naturlig partner til dessert som er kaffe- og mørk sjokoladeinspirert, da begge komponenter spiller begge godt mot ølens bitterhet, mens noe som gulrotkake eller krydderkake og kremostglasur gir en mildere motvekt.
Om du griper etter den under navnet Cascadian Dark Ale eller Black IPA, sier trolig mindre om selve ølen og mer om hvilken kyst og hvilken bryggers opprinnelseshistorie du tilfeldigvis skal oppleve en del av.
En stor takk til Abram Goldman-Armstrong for informasjon og inspirasjon!!!
Det er noen få øl tilgjengelige på Vinmonopolet i stilen akkurat nå, men vi håper på flere snart:
Jeg er jo latterlig meget glad i Cascadian Dark Ale, eller Black IPA, som ølstilen er mer kjent som. Den første ølen med røstet malt og bitter humle var ølet Importer fra de norske hjemmebryggerne Nils Hansen og deres collab med ungarske Hopfanatic. Riktignok en porter, men med en neve bitterhumle i hver slurk. Jeg har vel fortsatt en flaske i kjelleren, selv om den er snart 15 år gammel, men det er mange av denne typen øl med røstet malt som holder godt på humlebitterheten, hvor den vanligvis gradvis forsvinner i en vanlig IPA.
Black IPA var akkurat på overflaten når man lekte med IPA-stilen for endel år siden, men falt ganske fort gjennom, som Brut IPA, White IPA og lignende. Så kom New England IPA som en øltsunami og ølverdenen ble nesten druknet i tropiske frukter. Nå er iallefall West Coast IPA og Black IPA på vei tilbake. Til min store glede.
Monkey Brew gjør denne stilen meget godt med Nazgul, Demogorgon og Doppelganger som tidligere utgivelser av høy kvalitet. Mottoet til bryggeriet er Always Evolve og med Morgoth har de tatt enda et steg mot Cascadian Dark Ale-toppen.
Farge: Klar, sort med rødlig skjær og beige skum Aroma: Kaffe, sitrus, granbar, ristet grovbrød, mørk sjokolade og hint mot eukalyptus. Smaker: Fyldig maltkropp som gir sort kaffe, mørk sjokolade, godt ristet grovbrød og hint mot røstede nøtter. Humleprofilen gir sitrus og granbar med hint mot eucalyptus. Meget god balanse mellom malt og humle, som gjør denne stilen så tiltalende for min del når det treffer så rett. Siden Mørkeredd fra Fjordfolk forsvant (hvor brygger Abram Goldman-Armstrong var en av pioneerene for stilen hjemme i Portland), er dette en meget verdig oppfølger til Cascadian Dark Ale-stilen, også kjent som Black IPA
Til høsten får Oslo et helt nytt tilskudd på ølkalenderen. Oslo International Beer Festival (OIBF) arrangeres for aller første gang fredag 11. september, og samler 15 internasjonale bryggerier og hele 52 unike øl under ett tak.
Festivalen avholdes i de historiske lokalene til Oslo Håndverks- og Industriforening i Rosenkrantz’ gate, med 15 internasjonale bryggerier og 52 forskjellige øl. Arrangementet deles inn i to sesjoner, den første fra klokken 15.00 til 19.00 og den andre fra fra 20.00 til 24.00, med nye øl tilgjengelig i hver økt.
Konseptet er enkelt: Én billett til begge sesjonene, som gir fri tilgang til alle smaksprøvene. Her er det ingen bonger, så gjestene kan utforske utvalget i sitt eget tempo. Mellom de to sesjonene byttes flere av fatene, slik at begge øktene byr på nye smaksopplevelser.
Bak initiativet står Piers Laverick, som til vanlig er daglig leder på den kjente ølbaren Røør i Oslo. Han mener tiden er moden for å gi Oslo en festival med et tydelig internasjonalt fokus.
– Jeg besøker jevnlig ølfestivaler rundt om i Europa, og de fleste større byer har minst én godt etablert festival med internasjonale bryggerier. Oslo har et fantastisk ølmiljø, men har manglet akkurat dette. Vi håper å kunne bygge opp en festival som blir en naturlig del av byens kulturkalender, sier han.
Første utgave holdes med kun 300 billetter, noe som gir festivalen et eksklusivt preg. Ambisjonen er likevel å vokse i takt med interessen.
Festlokalet er valgt med omhu. Den tradisjonsrike bygningen byr på klassiske trepaneler og en atmosfære som minner om de gamle samfunnshusene og ølfestivalene mange kjenner fra utlandet. – Lokalet har en flott atmosfære og mye historie. Det minner meg om de tradisjonelle ølfestivalene jeg har besøkt rundt om i Europa og vi vil gjøre vårt beste for det blir et sted hvor ølet og det sosiale står i sentrum.
Festivalprogrammet byr på et bredt utvalg av internasjonale bryggerier. Blant de bekreftede navnene finner vi WeldWorks, Glass Pyramid/CoolHead, Ārpus, Prizm, The Bruery, Pulfer, Seoul Brewery, Icarus, Stigbergets og DankHouse. Flere bryggerier kan fortsatt komme til, ettersom importen av øl fra utlandet fortsatt pågår.
Totalt blir det 52 ulike øl tilgjengelig i løpet av festivaldagen, med alt fra moderne humledrevne IPAer til fatlagrede imperial stouts, surøl og masse andre spennende brygg fra noen av verdens mest anerkjente håndverksbryggerier.
Ringvirkningene fra festivalen stopper heller ikke når dørene stenger fredag kveld. Flere av Oslos ølbarer planlegger egne arrangementer og tap-takeovers gjennom helgen, slik at besøkende kan fortsette den internasjonale ølreisen med nye smaksopplevelser.
Dersom den første utgaven blir en suksess, håper arrangørene at Oslo International Beer Festival kan etablere seg som en årlig møteplass for ølentusiaster og bli et naturlig innslag i hovedstadens stadig voksende mat- og drikkekultur.
