Her er de altså, øllistene fra Sandvika Beer Fest ’26. Fredag 28. og lørdag 29. august fra 14 til 22 er det mulighet for å hoppe, stupe, plaske og drukne i øl på Sandvika Folkebad, når det bys opp til Sandvika Beer Fest.
Tradisjonen tro, inviterer Bryggmester Pop til ølfestival med masse godt håndverksøl i bakgården til Grünerløkka Brygghus i Københavngata iår også.
Hovedstadens eldste ølfestival, Grünerløkka Ølfestival, 2026 til to dager med håndverksøl, mat og festivalstemning på Grünerløkka
14. og 15. august fylles bryggerigården hos Grünerløkka Brygghus i Københavngata, like ved Sofienbergparken, med øl, mat og festivalstemning når Grünerløkka Ølfestival går av stabelen.
Festivalen ble etablert i 2007 og har gjennom snart to tiår samlet ølentusiaster, bryggerier og venner til det som gjerne omtales som «landets koseligste ølfestival». Her er det den avslappede stemningen, de gode møtene og kjærligheten til håndverksøl som står i sentrum.
På årets festival kan publikum smake seg gjennom et bredt utvalg håndverksøl og sider fra bryggerier og siderier i hovedstadsområdet. Det blir også mat fra Bryggmester Pop, som serverer hjemmelagde grillretter gjennom hele festivalen.
Grünerløkka Ølfestival ønsker både erfarne ølentusiaster og nysgjerrige nykommere velkommen til to dager med smaksopplevelser, gode samtaler og sosialt samvær rundt langbordene.
– Dette handler ikke bare om øl, men om mennesker, stemning og opplevelser. Grünerløkka Ølfestival skal være et sted hvor man senker skuldrene, møter gamle og nye venner og nyter det beste håndverksmiljøet har å by på, sier sjelen sjøl.
Det finnes en spesiell form for forvirring som oppstår første gang noen skjenker deg en Black IPA/ Cascadian Dark Ale. Glasset ser ut som det burde inneholde en stout; en kullsvart, ugjennomsiktig, kronet med et beige skum som lover ristet malt, sjokolade og kanskje en anelse brent sukker. Så tar du en slurk, og ingenting av det stemmer. I stedet møter du grapefruktskall, furuharpiks, tropisk frukt, en vegg av bitterhet. Den umiskjennelige signaturen til en IPA, bare kledd i feil drakt. Denne motsetningen er selve poenget med stilen, og den er også grunnen til at bryggere har krangla i nesten to tiår om hva de i det hele tatt skal kalle greia.
En øl født av et distribusjonsproblem Avhengig av hvem som forteller historien, har stilen enten ett klart opphav eller flere uavhengige opphav, oppdaget av bryggere som ikke ante at de andre eksisterte.
I Victoria, British Columbia, prøvde ikke Matt Phillips hos Phillips Brewing å finne opp en ny kategori. Han prøvde å løse et logistikkproblem. Han ønsket å lansere både en brown ale og en IPA, men provinsens Liquor Distribution Board hadde bare ett tilgjengelig varenummer-plass til ham. Kompromisset hans, lansert i 2004, var Black Toque India Dark Ale, en 6,5 % alkohol, et sted mellom 55 og 60 IBU, bygget på en tydelig Cascade-humlekarakter lagt over en myk sjokoladeundertone. Den ble senere omdøpt til Skookum Cascadian Brown Ale, men på den tiden var den en av de første helårsutgivelsene i stilen på kommersiell basis.
John Maier, Rouge Ales
Lenger sør, i Newport, Oregon, bygget John Maier hos Rogue noe langt mer aggressivt til Oregon Brewers Festival i 2003. Skull Splitter -noen ganger omtalt som en «Imperial Schwarzbier»- landet på solide 9,2 % alkohol og 78 IBU, massivt tørrhumlet med Amarillo. En festivalomtale beskrev den som en overveldende, ekstrem øl med en mandarin-sitrus-duft pakket inn i brent karamell, en svart base som fristet med ristet kaffe og karamell før en intens bitterhet tok over. Det var, ifølge de fleste, en av de to sentrale ølene i vestkyst-grenen av stilen.
Men det finnes en tredje, tidligere tråd som kompliserer hele historien. Assisterende brygger Glenn Walter, som jobbet under avdøde Greg Noonan ved Vermont Pub and Brewery i Burlington, brygget noe som het Blackwatch IPA allerede i desember 1994. Blackwatch IPA hadde pale ale-malt, krystallmalt og sjokolademalt, humlet gjennom hele kokeprosessen og tørrhumlet med Cascade. Den ble brygget på nytt året etter av John Kimmich, som senere grunnla The Alchemist.
Bryggere i Vermont hevder, med en viss rett, at dette går forut for eksemplene fra Stillehavskysten med nesten et tiår, og at vestkystølene utviklet seg uavhengig i stedet for å låne fra Vermont. Noe som bare gjør spørsmålet om hvem som egentlig har rett til å navngi stilen, en stil ingen ble enige om å finne opp sammen, enda mer komplisert.
Natten et navn ble født Selve uttrykket «Cascadian Dark Ale» har overraskende nok en helt spesifikk fødselsdag. I mars 2007 brygget hjemmebrygger Bill Wood en omgang mørk IPA sammen med kameraten sin, ølskribenten Abram Goldman-Armstrong, da Wood kom med replikken som skulle definere stilens identitet i årene som fulgte. «Vi burde kalle den Cascadian Dark Ale», sa han og fortsatte, «før kalifornierne får sjansen til å ta æren for å ha funnet den opp». Navnet festet seg dels fordi det var fengende, og dels fordi det gjorde dobbel nytte; det hedret både Stillehavskyst-regionen Cascadia, der stilen så ut til å ta form, og humlesorten Cascade, som ga så mange tidlige versjoner deres sitrusaktige signatur, sammen med nyere sorter som Amarillo og Simcoe, som nettopp da begynte å imponere bryggere på begynnelsen av 2000-tallet.
Abram Goldman-Armstrong
Goldman-Armstrong satte navnet på trykk kort tid etter, i Northwest Brewing News, og det spredte seg raskt derfra. Samme sommer hadde en øl kalt Black Bitter vunnet Widmers hjemmebryggerkonkurranse Collaborator; bryggeren ble spurt om han ville la den bli omdøpt, og den gikk i produksjon samme høst som Cascadian Dark Ale, angivelig den første kommersielle ølen som faktisk bar navnet som sin offisielle stilbetegnelse. I løpet av få år fulgte flere bryggerier etter i regionen: Oakshire lanserte O’Dark:30, Deschutes lanserte Hop in the Dark, og innen 2010 hadde Brewers Association lagt til «American-Style India Black Ale» i sine offisielle stilretningslinjer, en anerkjennelse av at kategorien hadde vokst ut av sin regionale nyhetsstatus. En øl med to navn og ingen fredsavtale
Her blir ting kontroversielle. Ikke alle var enige i «Cascadian Dark Ale», og innvendingene gikk ikke bare på semantikk. Greg Koch fra Stone Brewing ble en av de mest høylytte forkjemperne for et alternativt navn, Black IPA, og argumenterte offentlig og grundig for saken. På den andre siden forsvarte bryggere som Matt Van Wyck navnet Cascadian Dark Ale med like stor overbevisning, og striden utspilte seg i ølblogger, hjemmebryggermagasiner og etterhvert i store medier som knapt kunne forestille seg at en ølstil kunne skape så mye ideologisk temperatur.
Vermont-fraksjonen hadde en annen, mer personlig innvending. Noen i delstaten følte at «Cascadian» utslettet Noonans tidlige arbeid fullstendig, og reduserte hans Blackwatch IPA fra 1994 til en fotnote i noen andres opprinnelseshistorie. John Kimmich, som brygget under Noonan, fortalte senere at Noonan selv, i sine siste måneder, hadde blitt stille frustrert over å se Oregon-bryggere posisjonere seg som stilens oppfinnere når han hadde brygget ølstilen over et tiår allerede.
Kimmich beskrev at det var mindre som regional rivalisering og mer som et symptom på en nyere trend i håndverksøl-bransjen, bryggere som i stadig større grad ønsket å bli kreditert som opphavspersonen til en stil, noe han sporet tilbake til kappløpet om æren etter at double IPA slo gjennom. Shaun Hill fra Hill Farmstead, som brygget et titalls versjoner av ølet på bryggerier i Danmark, Vermont og Florida, inntok en mer forsonende tone: han likte klangen av «Cascadian Dark Ale», beundret til og med hvordan ordene fløt sammen, men syntes det var vanskelig å sette det navnet på en etikett gitt hvor mye av hans eget bryggerarbeid som var formet av samtaler med Noonan. Han lanserte alternativer, som kompromisset «Hoppy Black Ale» med mer regional identitet innebygd, uten noen gang helt å lande på et navn alle kunne leve med.
Ingen av sidene vant egentlig. Avhengig av etiketten, hylla eller bryggerens personlige lojalitet, finner du fortsatt den samme mørke, humlepregede ølen solgt som Cascadian Dark Ale, Black IPA, India Black Ale eller American-Style India Black Ale. Ølskribenten Jeff Alworth erklærte i boka si The Beer Bible rett og slett at de er samme øl og gikk videre, en pragmatisk holdning de fleste ølentusiaster stille har adoptert, selv om bryggerne ikke har gjort det.
Hva som faktisk får stilen til å fungere Uansett hva du kaller den, er den tekniske utfordringen den samme. Hvordan får du svart farge inn i en øl uten å dra med deg den ristede, brente, kaffeaktige bitterheten som ville fått den til å smake som en humlet stout i stedet for en humlet… hva nå enn dette er. Matt Brynildson hos Firestone Walker, som innrømmer at han var skeptisk til hele konseptet da det først dukket opp, og lurte høyt på om det bare var en humlet porter i forkledning, har sagt at trikset er tilbakeholdenhet med spesialmalten, og å holde fokus på å lage en genuint utmerket IPA som bare tilfeldigvis er mørk. De fleste bryggere lener seg på en avfarget svart malt nettopp av denne grunnen: den gir farge uten smaksstyrken til svart patentmalt eller ristet bygg. Carafa III og varianter av den dukker stadig opp i oppskrifter av nøyaktig denne grunnen. De er laget for å tilføre nyanse og et snev av sjokolade uten å dominere ganen.
Det beste norske eksempel på stilen, brygget til en Vinmonopolet tender under navnet Mørkeredd av nettopp Abram Goldman-Armstrong den gang han var hovedbrygger hos Fjordfolk, illustrerer den moderne tilnærmingen godt. I stedet for å gå fullstendig gammeldags med humleplanen, valgte bryggeren en bitterhumling med Chinook ti minutter før kokingen ble avsluttet, med hovedtyngden av ølens 65 bitterhetsenheter kommer fra tilsetninger i kokekaret (whirlpool). En mer moderne teknikk som mykner opp skarpheten samtidig som den fortsatt leverer solid humlekarakter. To runder med tørrhumling fulgte under hovedgjæringen, én på dag fem og en andre etter at gjæringen var ferdig, men før nedkjøling, med en blanding av humlesorter bryggeren anser som grunnleggende for stilen: Cascade, Chinook og Centennial, sammen med Amarillo og Simcoe for ekstra harpiks og sitrus. På maltsiden ga Carafa III Spezial og sjokolademalt den røstede karakteren, balansert mot en håndfull karamellmalter for et snev av sødme. Ølen endte opp på førsteplass på tenderen og fikk bred distribusjon i butikk, et resultat bryggeriet selv visstnok ikke hadde forventet.
Oppgang, fall og et stille comeback Black IPAens kommersielle kurve fulgte et kjent mønster for en nisjestil som kortvarig ble mainstream. Den fikk et oppsving fra rundt 2010 til 2013, løftet av den bredere «IPA i alle farger»-eksperimenteringen som skjedde i håndverksølverdenen på den tiden, og begynte deretter å dabbe av etter hvert som New England IPA -en disig, saftig, lite bitter IPA- tok over bransjens oppmerksomhet. Enkelte fremtredende eksempler forsvant helt; Stone sluttet å brygge Sublimely Self-Righteous, sin egen black IPA, i 2016, før den ble hentet fram igjen for en kort periode i 2022 som svar på etterspørsel fra fansen. Bransjestemmer beskriver dagens marked som fragmentert snarere enn trenddrevet, der individuelle bryggerier finner mindre suksesser med enkeltmerker og -stiler på tvers av spekteret. Noe som kanskje er akkurat det miljøet der en så særegen øl kan finne fotfeste igjen, stille og rolig, som vi ser tegn på nå.
På bordet Til tross for sin identitetskrise gjør Black Ipa/ Cascadian Dark Ale seg fortjent ved middagsbordet. Bitterheten og den røstede karakteren gir den muskler til å stå imot fete, tunge retter. Tenk grillet kylling, biff, sspareribs eller hete wokretter. Blåmuggost, skarp cheddar og lagret gouda holder stand ved siden av den på et osteanretning. Og den sjokoladepregede maltbunnen gjør den til en naturlig partner til dessert som er kaffe- og mørk sjokoladeinspirert, da begge komponenter spiller begge godt mot ølens bitterhet, mens noe som gulrotkake eller krydderkake og kremostglasur gir en mildere motvekt.
Om du griper etter den under navnet Cascadian Dark Ale eller Black IPA, sier trolig mindre om selve ølen og mer om hvilken kyst og hvilken bryggers opprinnelseshistorie du tilfeldigvis skal oppleve en del av.
En stor takk til Abram Goldman-Armstrong for informasjon og inspirasjon!!!
Det er noen få øl tilgjengelige på Vinmonopolet i stilen akkurat nå, men vi håper på flere snart:
Jeg er jo latterlig meget glad i Cascadian Dark Ale, eller Black IPA, som ølstilen er mer kjent som. Den første ølen med røstet malt og bitter humle var ølet Importer fra de norske hjemmebryggerne Nils Hansen og deres collab med ungarske Hopfanatic. Riktignok en porter, men med en neve bitterhumle i hver slurk. Jeg har vel fortsatt en flaske i kjelleren, selv om den er snart 15 år gammel, men det er mange av denne typen øl med røstet malt som holder godt på humlebitterheten, hvor den vanligvis gradvis forsvinner i en vanlig IPA.
Black IPA var akkurat på overflaten når man lekte med IPA-stilen for endel år siden, men falt ganske fort gjennom, som Brut IPA, White IPA og lignende. Så kom New England IPA som en øltsunami og ølverdenen ble nesten druknet i tropiske frukter. Nå er iallefall West Coast IPA og Black IPA på vei tilbake. Til min store glede.
Monkey Brew gjør denne stilen meget godt med Nazgul, Demogorgon og Doppelganger som tidligere utgivelser av høy kvalitet. Mottoet til bryggeriet er Always Evolve og med Morgoth har de tatt enda et steg mot Cascadian Dark Ale-toppen.
Farge: Klar, sort med rødlig skjær og beige skum Aroma: Kaffe, sitrus, granbar, ristet grovbrød, mørk sjokolade og hint mot eukalyptus. Smaker: Fyldig maltkropp som gir sort kaffe, mørk sjokolade, godt ristet grovbrød og hint mot røstede nøtter. Humleprofilen gir sitrus og granbar med hint mot eucalyptus. Meget god balanse mellom malt og humle, som gjør denne stilen så tiltalende for min del når det treffer så rett. Siden Mørkeredd fra Fjordfolk forsvant (hvor brygger Abram Goldman-Armstrong var en av pioneerene for stilen hjemme i Portland), er dette en meget verdig oppfølger til Cascadian Dark Ale-stilen, også kjent som Black IPA
Til høsten får Oslo et helt nytt tilskudd på ølkalenderen. Oslo International Beer Festival (OIBF) arrangeres for aller første gang fredag 11. september, og samler 15 internasjonale bryggerier og hele 52 unike øl under ett tak.
Festivalen avholdes i de historiske lokalene til Oslo Håndverks- og Industriforening i Rosenkrantz’ gate, med 15 internasjonale bryggerier og 52 forskjellige øl. Arrangementet deles inn i to sesjoner, den første fra klokken 15.00 til 19.00 og den andre fra fra 20.00 til 24.00, med nye øl tilgjengelig i hver økt.
Konseptet er enkelt: Én billett til begge sesjonene, som gir fri tilgang til alle smaksprøvene. Her er det ingen bonger, så gjestene kan utforske utvalget i sitt eget tempo. Mellom de to sesjonene byttes flere av fatene, slik at begge øktene byr på nye smaksopplevelser.
Bak initiativet står Piers Laverick, som til vanlig er daglig leder på den kjente ølbaren Røør i Oslo. Han mener tiden er moden for å gi Oslo en festival med et tydelig internasjonalt fokus.
– Jeg besøker jevnlig ølfestivaler rundt om i Europa, og de fleste større byer har minst én godt etablert festival med internasjonale bryggerier. Oslo har et fantastisk ølmiljø, men har manglet akkurat dette. Vi håper å kunne bygge opp en festival som blir en naturlig del av byens kulturkalender, sier han.
Første utgave holdes med kun 300 billetter, noe som gir festivalen et eksklusivt preg. Ambisjonen er likevel å vokse i takt med interessen.
Festlokalet er valgt med omhu. Den tradisjonsrike bygningen byr på klassiske trepaneler og en atmosfære som minner om de gamle samfunnshusene og ølfestivalene mange kjenner fra utlandet. – Lokalet har en flott atmosfære og mye historie. Det minner meg om de tradisjonelle ølfestivalene jeg har besøkt rundt om i Europa og vi vil gjøre vårt beste for det blir et sted hvor ølet og det sosiale står i sentrum.
Festivalprogrammet byr på et bredt utvalg av internasjonale bryggerier. Blant de bekreftede navnene finner vi WeldWorks, Glass Pyramid/CoolHead, Ārpus, Prizm, The Bruery, Pulfer, Seoul Brewery, Icarus, Stigbergets og DankHouse. Flere bryggerier kan fortsatt komme til, ettersom importen av øl fra utlandet fortsatt pågår.
Totalt blir det 52 ulike øl tilgjengelig i løpet av festivaldagen, med alt fra moderne humledrevne IPAer til fatlagrede imperial stouts, surøl og masse andre spennende brygg fra noen av verdens mest anerkjente håndverksbryggerier.
Ringvirkningene fra festivalen stopper heller ikke når dørene stenger fredag kveld. Flere av Oslos ølbarer planlegger egne arrangementer og tap-takeovers gjennom helgen, slik at besøkende kan fortsette den internasjonale ølreisen med nye smaksopplevelser.
Dersom den første utgaven blir en suksess, håper arrangørene at Oslo International Beer Festival kan etablere seg som en årlig møteplass for ølentusiaster og bli et naturlig innslag i hovedstadens stadig voksende mat- og drikkekultur.
Salikatt Bryggeri i Stavanger har slått seg opp som et meget habilt bryggeri hva humlerike øl angår og er veldig mange ølentusiaster sitt favorittbryggeri. Nå har de laget et alkoholfritt øl som heter Pause, som skal være tilgjengelig på de fleste gode ølutsalg.
Farge: Tåkete, lys gyllen med hvitt skum Aroma: Litt sitrus mot sitron og appelsin, noe gressaktige toner og hint mot tropiske frukter. Smaker: Som en vanlig IPA, er det humlen som dominerer og Pause er inget unntak. Igjen er det sitrus som preger med hint mot tropiske frukter, grønne druer og hvit fersken. Så får den, som så mange andre AF-IPAer, en noe metallisk topp før en lett sødmefylt avrunding. Pga den manglende alkoholen, blir den også kroppslig spinkel, spesielt i ettersmaken. Men Pause er så absolutt en frisk og fruktig alkoholfri IPA i toppsjiktet av norske alkoholfrie håndverksøl.
Norges første mjøderi, passende nok kalt Mjøderiet, holder til på Ytre Arna utenfor Bergen. Mjøderiet ble startet av fem ildsjeler med en lidenskap for mjød – en eldgammel kulturdrikk som først i de siste årene har begynt å komme tilbake til de nordiske ganer.
Mjøderiet slapp nylig fire mjød på Spesialutvalget, to av deres egne kreasjoner, samt to hvor de står bak importen av.
Farge: Klar, perlefarget med flyktig skum Aroma: Lukter av eple, kvede og pære med lette honningtoner liggende under. Smaker: Igjen er det eple som preger, med hint mot kvede, pære og grønne druer. Honningen kommer litt bedre frem, uten å dominere. Karboneringen løfter de syrlige tonene og gjør denne til en forfriskende mjød.
Farge: Klar, dyp rubinrød Aroma: Her er det masse bær som treffer nesen og lynghonningen gir dem mer fylde. Har også noe vinøse toner liggende i bakgrunnen. Smaker: Kraftige bærtoner som kommer frem som mer syrlige, enn sødmefulle. Honningen ligger som en hammock og svøper rundt det hele. Under dette ligger det et lett slør av vinøse eikefattoner, som er mindre frremtredende enn forventet. Forventet kanskje noe mer sødme med sine 13%, men nok en kvalitetsmjød fra Ytre Arna.
Lasse L 8,25/10 Untappd 3,77
The Blacksmith’s Meadery Lux In Tenebris Mjød (Melomel) 14% 0,50l kr 409,20
Farge: Disig, dyp kirsebærfarget Aroma: Fine blåbærtoner, floral honning, hint mot hvit sjokolade, men det er ganske vagt. Fin balanse mellom syre og sødme. Smaker: Masse blåbærtoner, med sødme og syrlighet, samt den tørre tanninske ettersmaken. Det ikke like mye honning som kommer gjennom som på nesen, men merkbart at det er en god buffer mot det syrlige. Det lille man kjenner av hvit sjokolade forsvinner nok i syrligheten fra blåbærsaften, da den hvite sjokoladen trenger noe mer sødme for å stå frem. Jeg elsker hvit sjokolade, så hadde håpet på mer sødme og mer smak av det hvite sjokoladefettet, men spytter på ingen måte ut en meget god blåbærmjød som lener seg på kontrasten mellom sødme og syrlighet fra ingrediensene.
Lasse L 8,5/10 Untappd 4,21
De Noorderlijke Mederij Stroopwaffel Mjød (Metheglin) 13,5% 0,50l kr 409,40
Farge: Klar, ravfarget Aroma: Lukter masse av krydderkjeks og karamell. Smaker: Mer vaniljekaramellpreg og noe mindre krydderkjeks i smaken, men den grenser til overkill. Nå er jeg av den typen som takker nei til kaffe (stadig med setningen «Jeg har ikke blitt gammel nok»), men spiser gjerne kjeksen som kommer med på utenlandsturer. I Belgia skal du være rimelig kjapp om du vil ha Speculoos-kjeksen din i fred. I Nederland derimot, er ikke avtrekkerfingeren like kjapp på Stroopwaffel og det gjenspeiler nok mitt gastronomiske forhold til denne metheglinen. God, men litt for mye for min del.
Jeg tenker at jeg hadde nytt denne bedre med en kule vaniljeis, men om du liker Stroopwaffel, er nok dette innertier som en avec, okke som.
De nye cocktailene fra Det Norske Brenneri i Grimstad er allerede blitt en suksess. Nå er de tildelt både gullmedaljer og den høythengende Master Medal av the Spirit Business i London. Dette er en kåring med internasjonale dommere som smaker blindt.
«Dette er overveldede og veldig gledelig.» Det sier markedssjef Jakob Nelvik i Det Norske Brenneri i Grimstad. Deres ferdigmiksede cocktails tappet på boks, er allerede storselgere på Vinmonopolet i Norge.
«Nå står Europa for tur. Når et velrenomert tidsskrift som The Spirit Business kårer våre cocktails både til gull og master blir det lagt merke til. Vi er stolte over prisdrysset. Vi bruker gode råvarer, noen fra vår egen urtehage. Det blir satt pris på.» sier Nelvik.
Her er de tre cocktailene i serien Tails of Norway. Alle har 6,5 % alkohol:
Harahorn Tropic Thunder
Med Harahorn Tropical Gin som base tar denne cocktailen deg med på en sanselig reise langt sør, der eksotiske smaker møter norsk håndverk. Laget av de beste råvarene: pasjonsfrukt, fersk appelsin, saftig grapefrukt, søt mango og lokal rabarbra – perfekt balansert og klar til å nytes.
Smak: Frisk og fruktig med en livlig kombinasjon av sitrus og tropiske toner, avrundet med en balansert bitterhet fra einerbær og bitterappelsin.
250 ml, 6,5 % Vinmonopolnr: 19438804
Harahorn Pink Collins
Harahorn small batch gin er utgangspunktet. Men her får også saftige norske bringebær spille en hovedrolle. Dette gir produktet en fin lakserosa farge. I tillegg blåbær og ekte sitronsaft.
Smak: Gin, med tydelig preg av nyrørte bringebær, frisk sitron og fin fruktsødme. Balansert med fint kullsyrepreg. Lang frisk ettersmak.
250 ml, 6,5 % Vinmonopolnr: 16932104
Harahorn Gin & Tonic
Med utgangspunkt i Harahorn Small batch gin. For å få en god GT må det også en premium tonic til. Valget falt på Headless Horseman fra Berentsen Brygghus og frisk grapefrukt.
Smak: Tydelig preg av einebær, grapefrukt, blåbær og rabarbra. Godt balansert med nydelig toner fra kinin og en flott bitterhet. Fantastisk munnfølelse i ettersmaken.
