Det finnes en spesiell form for forvirring som oppstår første gang noen skjenker deg en Black IPA/ Cascadian Dark Ale. Glasset ser ut som det burde inneholde en stout; en kullsvart, ugjennomsiktig, kronet med et beige skum som lover ristet malt, sjokolade og kanskje en anelse brent sukker. Så tar du en slurk, og ingenting av det stemmer. I stedet møter du grapefruktskall, furuharpiks, tropisk frukt, en vegg av bitterhet. Den umiskjennelige signaturen til en IPA, bare kledd i feil drakt. Denne motsetningen er selve poenget med stilen, og den er også grunnen til at bryggere har krangla i nesten to tiår om hva de i det hele tatt skal kalle greia.
En øl født av et distribusjonsproblem
Avhengig av hvem som forteller historien, har stilen enten ett klart opphav eller flere uavhengige opphav, oppdaget av bryggere som ikke ante at de andre eksisterte.
I Victoria, British Columbia, prøvde ikke Matt Phillips hos Phillips Brewing å finne opp en ny kategori. Han prøvde å løse et logistikkproblem. Han ønsket å lansere både en brown ale og en IPA, men provinsens Liquor Distribution Board hadde bare ett tilgjengelig varenummer-plass til ham. Kompromisset hans, lansert i 2004, var Black Toque India Dark Ale, en 6,5 % alkohol, et sted mellom 55 og 60 IBU, bygget på en tydelig Cascade-humlekarakter lagt over en myk sjokoladeundertone. Den ble senere omdøpt til Skookum Cascadian Brown Ale, men på den tiden var den en av de første helårsutgivelsene i stilen på kommersiell basis.
Lenger sør, i Newport, Oregon, bygget John Maier hos Rogue noe langt mer aggressivt til Oregon Brewers Festival i 2003. Skull Splitter -noen ganger omtalt som en «Imperial Schwarzbier»- landet på solide 9,2 % alkohol og 78 IBU, massivt tørrhumlet med Amarillo. En festivalomtale beskrev den som en overveldende, ekstrem øl med en mandarin-sitrus-duft pakket inn i brent karamell, en svart base som fristet med ristet kaffe og karamell før en intens bitterhet tok over. Det var, ifølge de fleste, en av de to sentrale ølene i vestkyst-grenen av stilen.
Men det finnes en tredje, tidligere tråd som kompliserer hele historien. Assisterende brygger Glenn Walter, som jobbet under avdøde Greg Noonan ved Vermont Pub and Brewery i Burlington, brygget noe som het Blackwatch IPA allerede i desember 1994. Blackwatch IPA hadde pale ale-malt, krystallmalt og sjokolademalt, humlet gjennom hele kokeprosessen og tørrhumlet med Cascade. Den ble brygget på nytt året etter av John Kimmich, som senere grunnla The Alchemist.
Bryggere i Vermont hevder, med en viss rett, at dette går forut for eksemplene fra Stillehavskysten med nesten et tiår, og at vestkystølene utviklet seg uavhengig i stedet for å låne fra Vermont.
Noe som bare gjør spørsmålet om hvem som egentlig har rett til å navngi stilen, en stil ingen ble enige om å finne opp sammen, enda mer komplisert.
Natten et navn ble født
Selve uttrykket «Cascadian Dark Ale» har overraskende nok en helt spesifikk fødselsdag. I mars 2007 brygget hjemmebrygger Bill Wood en omgang mørk IPA sammen med kameraten sin, ølskribenten Abram Goldman-Armstrong, da Wood kom med replikken som skulle definere stilens identitet i årene som fulgte. «Vi burde kalle den Cascadian Dark Ale», sa han og fortsatte, «før kalifornierne får sjansen til å ta æren for å ha funnet den opp».
Navnet festet seg dels fordi det var fengende, og dels fordi det gjorde dobbel nytte; det hedret både Stillehavskyst-regionen Cascadia, der stilen så ut til å ta form, og humlesorten Cascade, som ga så mange tidlige versjoner deres sitrusaktige signatur, sammen med nyere sorter som Amarillo og Simcoe, som nettopp da begynte å imponere bryggere på begynnelsen av 2000-tallet.
Goldman-Armstrong satte navnet på trykk kort tid etter, i Northwest Brewing News, og det spredte seg raskt derfra. Samme sommer hadde en øl kalt Black Bitter vunnet Widmers hjemmebryggerkonkurranse Collaborator; bryggeren ble spurt om han ville la den bli omdøpt, og den gikk i produksjon samme høst som Cascadian Dark Ale, angivelig den første kommersielle ølen som faktisk bar navnet som sin offisielle stilbetegnelse. I løpet av få år fulgte flere bryggerier etter i regionen: Oakshire lanserte O’Dark:30, Deschutes lanserte Hop in the Dark, og innen 2010 hadde Brewers Association lagt til «American-Style India Black Ale» i sine offisielle stilretningslinjer, en anerkjennelse av at kategorien hadde vokst ut av sin regionale nyhetsstatus. En øl med to navn og ingen fredsavtale
Her blir ting kontroversielle. Ikke alle var enige i «Cascadian Dark Ale», og innvendingene gikk ikke bare på semantikk. Greg Koch fra Stone Brewing ble en av de mest høylytte forkjemperne for et alternativt navn, Black IPA, og argumenterte offentlig og grundig for saken. På den andre siden forsvarte bryggere som Matt Van Wyck navnet Cascadian Dark Ale med like stor overbevisning, og striden utspilte seg i ølblogger, hjemmebryggermagasiner og etterhvert i store medier som knapt kunne forestille seg at en ølstil kunne skape så mye ideologisk temperatur.
Vermont-fraksjonen hadde en annen, mer personlig innvending. Noen i delstaten følte at «Cascadian» utslettet Noonans tidlige arbeid fullstendig, og reduserte hans Blackwatch IPA fra 1994 til en fotnote i noen andres opprinnelseshistorie. John Kimmich, som brygget under Noonan, fortalte senere at Noonan selv, i sine siste måneder, hadde blitt stille frustrert over å se Oregon-bryggere posisjonere seg som stilens oppfinnere når han hadde brygget ølstilen over et tiår allerede.
Kimmich beskrev at det var mindre som regional rivalisering og mer som et symptom på en nyere trend i håndverksøl-bransjen, bryggere som i stadig større grad ønsket å bli kreditert som opphavspersonen til en stil, noe han sporet tilbake til kappløpet om æren etter at double IPA slo gjennom.
Ingen av sidene vant egentlig. Avhengig av etiketten, hylla eller bryggerens personlige lojalitet, finner du fortsatt den samme mørke, humlepregede ølen solgt som Cascadian Dark Ale, Black IPA, India Black Ale eller American-Style India Black Ale. Ølskribenten Jeff Alworth erklærte i boka si The Beer Bible rett og slett at de er samme øl og gikk videre, en pragmatisk holdning de fleste ølentusiaster stille har adoptert, selv om bryggerne ikke har gjort det.
Hva som faktisk får stilen til å fungere
Uansett hva du kaller den, er den tekniske utfordringen den samme. Hvordan får du svart farge inn i en øl uten å dra med deg den ristede, brente, kaffeaktige bitterheten som ville fått den til å smake som en humlet stout i stedet for en humlet… hva nå enn dette er. Matt Brynildson hos Firestone Walker, som innrømmer at han var skeptisk til hele konseptet da det først dukket opp, og lurte høyt på om det bare var en humlet porter i forkledning, har sagt at trikset er tilbakeholdenhet med spesialmalten, og å holde fokus på å lage en genuint utmerket IPA som bare tilfeldigvis er mørk. De fleste bryggere lener seg på en avfarget svart malt nettopp av denne grunnen: den gir farge uten smaksstyrken til svart patentmalt eller ristet bygg. Carafa III og varianter av den dukker stadig opp i oppskrifter av nøyaktig denne grunnen. De er laget for å tilføre nyanse og et snev av sjokolade uten å dominere ganen.
En mer moderne teknikk som mykner opp skarpheten samtidig som den fortsatt leverer solid humlekarakter. To runder med tørrhumling fulgte under hovedgjæringen, én på dag fem og en andre etter at gjæringen var ferdig, men før nedkjøling, med en blanding av humlesorter bryggeren anser som grunnleggende for stilen: Cascade, Chinook og Centennial, sammen med Amarillo og Simcoe for ekstra harpiks og sitrus. På maltsiden ga Carafa III Spezial og sjokolademalt den røstede karakteren, balansert mot en håndfull karamellmalter for et snev av sødme. Ølen endte opp på førsteplass på tenderen og fikk bred distribusjon i butikk, et resultat bryggeriet selv visstnok ikke hadde forventet.
Oppgang, fall og et stille comeback
Black IPAens kommersielle kurve fulgte et kjent mønster for en nisjestil som kortvarig ble mainstream. Den fikk et oppsving fra rundt 2010 til 2013, løftet av den bredere «IPA i alle farger»-eksperimenteringen som skjedde i håndverksølverdenen på den tiden, og begynte deretter å dabbe av etter hvert som New England IPA -en disig, saftig, lite bitter IPA- tok over bransjens oppmerksomhet. Enkelte fremtredende eksempler forsvant helt; Stone sluttet å brygge Sublimely Self-Righteous, sin egen black IPA, i 2016, før den ble hentet fram igjen for en kort periode i 2022 som svar på etterspørsel fra fansen. Bransjestemmer beskriver dagens marked som fragmentert snarere enn trenddrevet, der individuelle bryggerier finner mindre suksesser med enkeltmerker og -stiler på tvers av spekteret. Noe som kanskje er akkurat det miljøet der en så særegen øl kan finne fotfeste igjen, stille og rolig, som vi ser tegn på nå.
På bordet
Til tross for sin identitetskrise gjør Black Ipa/ Cascadian Dark Ale seg fortjent ved middagsbordet. Bitterheten og den røstede karakteren gir den muskler til å stå imot fete, tunge retter. Tenk grillet kylling, biff, sspareribs eller hete wokretter.
Blåmuggost, skarp cheddar og lagret gouda holder stand ved siden av den på et osteanretning.
Og den sjokoladepregede maltbunnen gjør den til en naturlig partner til dessert som er kaffe- og mørk sjokoladeinspirert, da begge komponenter spiller begge godt mot ølens bitterhet, mens noe som gulrotkake eller krydderkake og kremostglasur gir en mildere motvekt.
Om du griper etter den under navnet Cascadian Dark Ale eller Black IPA, sier trolig mindre om selve ølen og mer om hvilken kyst og hvilken bryggers opprinnelseshistorie du tilfeldigvis skal oppleve en del av.
En stor takk til Abram Goldman-Armstrong for informasjon og inspirasjon!!!
Det er noen få øl tilgjengelige på Vinmonopolet i stilen akkurat nå, men vi håper på flere snart:
Foto:
John Maier © Christine Jump from Portland, USA, CC BY 2.0 , via Wikimedia
Abram Goldman-Armstrong © Olivia Schelly
Hill Farmstead © sashimomura, CC BY 2.0 , via Wikimedia Commons
Mørkeredd © Lasse L
