Farge: Uklar, mørk rødlig mot lilla Aroma: Vanilje, og marsjmallows når glasset får stå, men snurrer man på det kommer det solbær som løfter kirsebær opp og frem med honning og sitron liggende bak og hint av lønnesirup helt bakerst Smaker: Solbær og bringebær er mest fremtredende og honning, kirsebær og marsjmallows titter frem i en sursøt blanding. Syrligheten fra kirsebær og solbær gir en fornemmelse av sitron, hvor også en anelse kanel kommer fra kirsebærene. Veldig konsentrert bærprofil, fyldig honningbase og morsomme stikk til kanle, sitron, marshmallows og ørlite hint av lønnesirup i avslutningen
Farge: Dyp kastanjebrun med lyst brunt skum Aroma: Søtlig av røstet malt, mørk sirup, kneippbrød, karamell, sjokolade, snev av kaffe og lakris Smaker: Igjen er den ganske søtlig mot karamell med snev av dessertkaffe. Brød, røstet malt, rosiner, sirup og bitter sjokolade henger etter det første søtlige maltpreget. Det er mørk sjokolade og snev av appelsinmarmelade i avslutningen, men den også får en karamellaktig oppsving på slutten
Unveiled #4: The Veil Brewing er på hos Henry & Sally’s og det blir fire øl på tapp: The Veil Needy IPA w. Citra, Galaxy, and Motueka The Veil Never Never Meant Meant Double Fruited Gose w. peach purée The Veil Easy to Find IPA w. Sabro, Nelson, and Enigma The Veil Wake Up3 TDH IPA w. New Zealand Nelson Sauvin
I tillegg kan man kjøpe planker av øl fra Wildflower Brewing & Blending 5x10cl for 400 kroner på Henry & Sally’s
Atlungstad Aquavit No.1 var blant de ledende, klassiske akevittene i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, og ble tidlig premiert i internasjonale konkurranser. Nå relanseres Atlungstad Aquavit No.1 på basisutvalget i alle Vinmonopolets butikker.
Sjefsdistiller ved Atlungstad Brenneri, Halvor Heuch forteller “Akevitt er en del av vår nasjonale kulturarv. Derfor er vi på Atlungstad Håndverksdestilleri stolte av å relansere denne historiske akevitten”. Heuch var med på arbeidet som førte til at Atlungstad Brenneri ble fredet av Riksantikvaren i 2011.
“Aquavit No.1 er basert på de tradisjonelle krydderblandingene som var i bruk tidlig på 1900-tallet, og de eldste elementene er lagret mer enn fem år på sherryfat. Smaken er mer avrundet og mindre fuselpreget enn den opprinnelige versjonen fra 1900, og vil nok falle i smak hos de aller fleste” sier Heuch.
Farge: Klar, lys gyllen Aroma: Karve, florale toner av sitrus, urter og anis, samt hint mot eikefat. Smaker: Igjen er det karven som treffer nesen først, men det er mye anis, pepper, grapefrukt og sitron som kommer gjennom karven. Joviale smaker, men varmende alkohol. Noe fatpreg mot avslutningen der det også er hint mot vanilje og urtehage
Relativt mild og rund akevitt som man nesten kjenner det historiske krydderpreget som ligger i akevitten.
Før øl ble pop-kultur var dette den hellige gral. Jeg vet jeg har ølentusiater med meg som fortsatt setter stor pris på denne ølen. Minner av en svunnen tid. Fra tider da «ekstremøl» var en trippel eller en quadruppel. Ikke at noen brukte uttrykket ekstremøl. Den gang da Ringnes Julebokk var drikke man preket om med æresfrykt i Norges land og de kyndige stod i kø for å sikre seg en håndfull av disse bokkøl-flaskene. Den gang DIPA, BA stout og rugvin var like vanlig som det er å heller sende postkort, enn å legge ut bilder på Facebook fra feriestedet nå for tiden. Den tid man brukte tastafoner for å kommunisere telefonisk og fotballsko aldri kom i fluoriserende farger. Tiden da CD nesten drepte vinyl, som DVD hadde gjort med VHS, som VHS gjorde med Betamax. Fra den tiden folk så rart på deg når du snakket om Michael Jackson i ølsammenheng. En gang en hvitaktig hval. Beskrivelsen går for ølet og for ølmannen, men la oss snakke om ølet.
Dette er ikke “verdens beste øl”. Lik Pink Floyd, Kiss og Rolling Stones ikke er verdens beste band lenger. Selv om de sniker seg inn på «tidenes beste album»- lister og Westy 12 sikkert ville gjort det for de samme gamlingenes øl-lister, så er ikke munkedrikken like høyt begjært lenger. Men W12 og bandene holder en høy standard den dag idag også, om man gidder å nyte de for hva de er. Og ikke ta en setning fra en bok publisert i 1991 som gospel.
Historiene om bryggeriskifte, bytte av gjær og kommersalisering er historier om et øl og et bryggeri man elsker å snakke ned. Og ignorerer veien mang et øl og bryggeri har tatt før det treffer dagens øltørste ganer.
Dette er jo tross alt bare malt, humle, vann og gjær.
Banan, fiken, nybakt brød, fløtekaramell, marsipan, sviske, krydret gjær, rosin og en kjærlig alkoholisk klem som varmer i høstmørket.
Eller ikke.
Kanskje ikke verdens beste øl lenger. Ikke øverst på de fleste ønskelister. Ikke lenger en hvit hval.
Men for noen av oss, er den et deilig minne i en tid hvor gårsdagens øl allerede er utdatert. Da pilgrimsreisende ølentusiaster banket på en klosterdør i håp om at noen i det hele tatt svarte. I sterk motsetning til noen tastetrykk idag og ‘pakkeeslet’ er allerede på vei til posthuset på andre siden av kloden.
Som Marcel Proust sa “Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne”.
Tradisjonen tro, så jekkes en Westvleteren 12 på dagen da min mor ga meg min egen frihet. Det har nesten blitt til en åndelig reise tilbake i tid. Hvert år. Jeg snakker om ølet, ikke min egen reise gjennom livet, da jeg har opplevd meg selv som tenåring en gang og det burde holde for en livstid.
I mitt ølreisende liv har jeg vært enormt heldig med folk jeg har møtt, spørsmålene jeg har stilt og hemmelighetene jeg har blitt vist. For ikke å snakke om alt det fantastiske ølet jeg har fått smakt. Øl eldre enn meg selv, øl så uferdig at det svei i halsen eller øl så ferskt at man brant seg på vørteren. Prototyper på øl som skulle komme, prototyper som aldri så en butikkhylle, men ble heller vasket vekk i en sur avfallsbekk av feilgjæret maltvann. Og prototyper på gode øl som fikk endret gjær, bryggeri og bryggmester. Jeg har fått smakt det meste.
Men uansett hvor fantastiske øl jeg enn har smakt, så er det ingen som tar meg tilbake på en ølreise som det Westvleteren 12 gjør. En ny reise med ny øyne. Og det er få, om noen, øl som drikkes med mer andakt enn den årlige Westy 12.
Så kan jeg drikke alt annet resten av året. Uten seremoni. Men opplevelsen en Westvleteren 12 gir meg, eller minnene jeg får -nye som gamle- kan ingen ta bort med å si det ikke er verdens beste øl. For om bare for en liten stund, på min bursdag hvert eneste år, er den det.
Farge: Uklar, gyllen med offwhite skum Aroma: Fine, lette toner av sydhavsfrukter, sitrus og ‘grønt’ humlepreg i avslutningen Smaker: Søtlig, kremete og gode smaker av mango, papaya, litchi, melon, aprikos, sitrus, stenfrukt, vanilje, samt noe urtete og barnål i bakkant. Fin og fyldig kropp med moderate toner fra det tropiske. Igjen har Sleeping Village ømhet i sin bruk av malt, gjær og humle.
Farge: Klar, gyllen Aroma: Honning, lønnesirup, vanilje, eukalyptus og eplemost Smaker: Elegant, balansert og nydelig mjød. Fløyelsmyk honning, lønnesirup, vanilje og touch av bourbonfatene. Dette er et vidunderlig håndverk av en mjød. Godt sammensatte smaker som utfyller hverandre på en upompøs, men allikevel lukseriøs måte.
Honningen har et herlig samspill med lønnesirupen og vaniljen. Og fatpreget er så nyansert at her har de nok smakt både titt og ofte, men aller vikigst; plukket eleksiren på riktig tidspunkt. Selv om både honning og lønnesirupen, og til en viss grad bourbonfatene, kunne virke som overkill på sødmen, så er dette heller så velkomponert at jeg tror produsentene av honning, lønnesirup, vanilje og bourbon (samt bøkkerne som lagde fatene) hadde smilt stolt av denne drikken.
Farge: Dyp rødbrun mot svart med beige skum Aroma: Røstet malt, mørk sirup, godt stekt brødskælk, høy og kaffe Smaker: Mørk pilsner. God fylde, herlig mørk maltbase med fin bitterhet fra humlen. Får nesten litt bålfølelse av de mørke maltet, men det er brød, kaffe, mørk sjokolade, tørket frukt, mørk sirup og lakris som leker rundt i munnhulen.
En fabelaktig versjon av en mørk lager som både er mer frisk og fyldig enn en bayer og mer intens enn en bokk-øl. Denne vil finne veien med hjem mang en gang
Farge: Klar, kastansje med flyktig skum Aroma: Lett røstet malt, karamell, mørke bær, eik, lett funky og noe sylteagurklake Smaker: Fin syrlig preg av sitrus, solbær, eple, eik, funky, bark, kaffekaramell og eplecidereddik i avslutningen.
Denne var ganske skarp på syrligheten når den først kom, med mindre bærpreg og funky toner fra eikefatene enn det er nå. Sabotasje 2 har utviklet seg til å ligge litt mer på maltbasen, fremmer solbærene på en fin måte og en mer kompleks syrlighet
Brygget med det nederlandske surølbryggeriet Nevels.
