Farge: Uklar, oransjegyllen med flyktig offwhite skum Aroma: Røyk, bål, malt, stenfrukt og hint mot reinsdyrpølse Smaker: Mektig røykpreg, men fruktige toner under. En fin maltkropp under med stenfrukt, sitrus, høy, fersken, tørket aprikos, appelsin og lette funky toner. Men det er absolutt røykpreget som dominerer her. Får aroma og røyksmak som man sitter rundt bålet uten den irriterende røyken i øyenene.
Fin fylde og spennende røykøl hvor maltet fra Bonsak har blitt røyket på eple og bjørk.
Farge: Uklar, brunoransje med offwhite skum Aroma: Malt, kjeks, søtlig stenfrukt, appelsinskall Smaker: Rund og fyldig maltbase med god fruktighet rundt den. Middels røstet malt, brød, plomme, stenfrukt, tørket aprikos og appelsin, med en floral ettersmak som minner om en saison. Ørlite for tynn maltbase for en bitter, syns jeg, der det mangler litt karamell- og nøttesmaker, så da havner den nærmere en mild for min del, men gjæresterne gir den et veldig fruktig og floralt snitt som passer godt. God øl
En veldig fascinerende historie om både folk og fat ligger bak denne ølen. Vi snakker en imponerende lang reise, så hold deg fast, nå skal vi ut på eventyr!
Det hele startet i Nord-Amerika. Fatene som er brukt ble laget av amerikansk eik. Treverket kommer fra Pennsylvania, Missouri eller Kentucky i Statene og blir sendt til bøkkere i Jerez de la Frontera i sørlige Spania, som lager de flotte fatene. Og når eikefat går innom Jerez, betyr det selvfølgelig sherry. Nærmere bestemt Oloroso sherry, for våre fat. Oloroso sherry er laget i hovedsak på palomino-druen, men det finnes søtlig Oloroso-sherryer som har most fra Moscatel-druen også. Sherryen er lagret i minst to år på eikefatene, som gir vinen toner av nøtter som valnøtt og mandel, balsamico, tørket frukt, tobakk, krydder, umami og selvfølgelig eik. Brukte Oloroso fat er mest kjent for siden å brukes til lagring av skotsk og irsk whisky, men det meste av lagrede norske akevitter har også vært lagret på Oloroso fat. Som bringer oss til den norske delen av historien….
Nasjonalskatten akevitt. Potetspriten med krydderdestillat som er så urnorsk at det trolig var det Ola Nordmann skjenket Kari Nordkvinne med første gangen de traff hverandre. Og som ikke reisen fra Nord-Amerika, via Sør-Spania til Norge var nok, så ble disse eikefatene brukt til Lysholm Linie aquavit.
Over 200 år etter den første Linie-reisen, sendes fortsatt all Linie Aquavit til den andre siden av jordkloden. Fatene med Linie Aquavit – plassert i en container på dekket til skipene fra Wallenius Wilhelmsen- krysser ekvator to ganger på en fire måneder lang sjøreise. Reisens lengde, konstant bevegelse, variasjoner i temperatur og luftfuktighet bidrar til å skape Linie-akevittens unike smak.
På Gjelleråsen utenfor Oslo stod så Ingrid Skistad, tidligere brygger hos Nøgne Ø, som nå jobbet som produktutvikler hos Arcus og da selvfølgelig også med akevittproduksjon. Kreativiteten hos både bryggeri, destilleri og eks-brygger tilsa at her måtte det utforskes og utfordres.
Så i 2015 ble det plukket ut ti 500-liters akevitt-fat, som ble sendt fra Arcus til Gamle Rygene kraftstasjon og Nøgne Ø’s produksjonslokaler ved Nidelvas bredder i Grimstad.
Der ble noen av eikefatene fylt med litt lyst øl og de resternede fatene med litt mørkt øl som etter lagring ble til Aquavit Saison og Imperial Aquavit Porter. Baseølet til Imperial Aquavit Porter var rett og slett forløperen til Juggernaut, nemlig Imperial Rye Porter, som ble lagret i 6 måneder på Linie-fatene før den ble tappet på flaske og spredt for alle vinder.
Fatene derimot, ble returnert til Arcus, hvor kløktige produktutviklere fylte fatene med Gammel Opland akevitt som allerede var lagret i fem år (vanlig Gammel Opland er lagret i 24 måneder) og plasserte eikefatene så på lagerhyllene i enda fire år. Resultatet ble Opland Small Batch Sherry/Beer Cask, enda et spennende produkt i Opland-serien hvor det også finnes versjoner lagret på Portvin-, Maderia– og Bourbonfat.
Hva gjør man så med sherryfat som er brukt til akevitt, så øl og til akevitt igjen? Jo, de sender man like gjerne tilbake til ølbryggerne for å fylles igjen. Denne gangen med en heftig imperial stout, som er spesialbrygget for formålet, men har sitt utspring i Dark Horizon-landskapet. Den som skulle få ligge i hele 18 måneder før ølet ble flasket, etikettert og sendt ut til oss heldige konsumenter. Og det er altså ferden til Jonah’s Lift. Om det er en dypere mening bak Nøgne Ø’s navngivning, hvor Jonah’s lift betyr å kaste ulykken/ dårlig hell av et skip, så tar jeg all den flaskede, skipskastede ulykken jeg kan få.
Kjapp oppsummering; ølet sin reise består av eik fra Amerika, vin fra Spania, norsk akevitt sendt til Tyskland, så sjøveien til England, østkysten av USA, Mexico, gjennom Panama-kanalen, så New Zealand, Australia, Singapore, Korea, Japan, vestkysten av USA, igjen gjennom Panama-kanalen, Mexico og tilbake til østkysten av USA før Belgia og Tyskland før transporten tilbake til Gjelleråsen, så Grimstad, Gjelleråsen og Grimstad igjen. Via Vinmonopolet og så hjem til deg og meg. Er det rart vi drikker?
Utseende: Svart med rødlig skjær, dyp brunt skum Aroma: Røstet malt, alkohol, mørk sjokolade, lakris, tørket frukt, lær og krydderier Smaker: Ganske tørr, men fin og enkel sødme. Kompleks og god, men det blir litt skarpe alkoholtoner som overskygger en fløyelsmyk maltbase. Det er røstet malt, mørk sjokolade, plommelikør, lakris, karamell, tørket frukt, melasse, vanilje, krydder og lær. Det er det søtlig lag over maltbasen som har en tørr, litt bark-aktig smak med hint av lær som er fra melasse, demerara og muscovado. Det er trolig også endel hint mot lakrisen bak de tilsetningene også.
Alkoholen er intens i starten, men blir mer overkommelig etterhvert, selv om det fortsatt er hakket for mye akkurat nå. Ikke at det svir i halsen, men det tar litt for mye av fokuset vekk fra en ellers nydelig, fatlagret imperial stout. Det er noe krydder, men karamell og vanilje som stikker mest frem fra den modnede akevitten som sitter i treverket på fatene som er brukt, men det er noe gjenkjennelig med vellagrede akevitten som ligger i avslutningen på dette ølet også. Ikke forvent en tsunami av karve, da den er myk og avrundet i en vellagret Gammel Opland og blandes inn med karamell, vanilje og sjokolade i akevitten.
Litt stiv pris på Jonah’s Lift, men med den bakgrunnshistorien, så er det et fascinerende brygg å ha enten i kjøleskapet eller ølkjelleren okke som. Men de resterende flaskene må nok ligge minst noen år til før de nytes.
Farge: Lett uklar, dyp rødbrun med lyst beige skum Aroma: Røstet malt, sjokolade, nøtter, karamell, kaffe og kjeks på nesen Smaker: God fylde og sødme fra den røstede maltbasen. Fløtekaramell, kjeks, sjokolade, nøtter, tørket frukt, kaffe og vanilje. Ville nok gjettet at denne var litt høyere i alkoholprosent, men robust kropp, herlig maltsødme og med et distinkt melkesjokolade og nøttepreg gjør Imperial Nøttebrun til en riktig god vinterøl og en god unnskyldning for å late som man savner vinteren ellers i året
Farge: Tåkete, lys gul med offwhite skum Aroma: Masse tropiske frukter, sitrus og vanilje. Lett kremete Smaker: Fine, friske og fruktige toner av sydhavsfrukter, sitrus og vanilje. Lys maltbase og kremete munnfølelse. Litt stikkende karbonering, men det er en lett NEIPA med gode tropiske toner.
Det er brukt Citra, Azacca og Galaxy humle med Stranda-kveik og ølet er laget med Fredrik Saroea fra Datarock til hans soloalbum Rona Diaries
Farge: Klar, dyp burgunder Aroma: Intense toner av kirsebær, honning og sjokolade Smaker: Mye kirsebær og sjokolade før vaniljen kommer gjennom honningen. Kald er det bærene og sjokoladen som er fremtredende og honningen tar mye av vaniljesmakene, men når mjøden lunes, kommer smakene godt sammen i et unikt spill. De har alle sine plasser, men passer nydelig sammen i en balansert dans over smaksløkene.
Det er et vagt hint av hasselnøtter langt bak, men det hadde vært interessant å hatt de mer fremtredende, selv om kirsebærene, vaniljen og sjokoladen gjør denne til en flytende konfekt
Farge: Tåkete, dyp rød mot lilla og rosa skum Aroma: Lett syrlig av bær og yoghurt. Fyldig med hint av vanilje i etterkant Smaker: Livlig karbonering. Godt bærpreg, friskt og syrlig med robust kropp mot yoghurt og kjernemelk. Litt bitterhet fra kirsebærstein, men fine toner av bjørnebær, kirsebær og solbær. Var redd den skulle bli veldig milkshake aktig, men litt tynnere enn de fleste milkshake-sourene, men frisk og syrlig hvor laktosen er brukt godt uten at det blir kunstig eller for søtlig.
Farge: Uklar, dyp guloransje med offwhite skum Aroma: Ikke veldig fremtredende aroma, men tørket aprikos, sitrusskall, litchi, stenfrukt, druer og noe papaya Smaker: Kremete og fyldig. Igjen er det tørket aprikos som leder an, men mer fruktige, tropiske toner bak som litchi, papaya og guava. Det er sitrusskall som følger opp i ettersmaken. God sødme og fin bitterhet fra appelsin- og grapefruktskall.
Maltbasen kan minne om en sterkere, klassisk DIPA (denne er tross alt bare 6,8%, men kjennes ut som 9-10%) som har mistet mye av den fremtredene bitterheten og har den sødmefulle, litt kvae-aktige smaken igjen.
Farge: Klar, dyp kastansjebrun med lyst beige skum Aroma: Søtlig med røstet malt, brød, mørk sirup, nøtter og tørket frukt Smaker: Røstet malt, karamell, tørket frukt, brød, hasselnøtter, noe bitterhet mot appelsinmarmelade og mørk sjokolade.
Har litt hint mot umoden hasselnøtt g brent karamell når den er veldig kald, men åpner seg mer og får frem en mykere karamell, tørket frukt, brød og nøtter, med hint mot sjokolade når den lunes i glasset.
God brown ale å diskutere når Oslo ble landets hovedstad over
Farge: Klar, dyp rødbrun med cremafarget skum Aroma: Kald espressokaffe, røstet malt, lett brente toner, mørk sjokolade og havre Smaker: Silkemyk, robust og en rett gjennom ærlig stout. Mørk malt, kaffe, mørk sjokolade, melkepulver til kaffe og hint av vanilje og lakris.
Her er det kjærlighet til stilen med et nydelig maltpreg hvor de brente smakene virkelig får lede an uten at det er et snev av beskhet og et perfekt balansert teppe av bitterhet og sødme. Dette er fløyel og glede sveipet i malt, humle og gjær. Det er ikke bare Glimt som hanker inn gull i Bodø. Bådin serverer den ene lekkerbiskenen etter den andre og jeg sitter med et smil langt inn i sjela. Og sannerlig har jeg en boks til i kjøleskapet også…
