Aroma: Røstet malt, kaffe, lær, fersk tobakk, røde bær og plommer. Fruktig
Smaker: Mild porter. Fin balanse på maltbasen med kaffe, knekk, nystekt brød og tobakk i bunn. Over ligger et fruktig lag med røde bær, belgiske trøffelsjokolader, pære og stenfrukt.
Spennende og interessant øl da det er brukt svarthavre, et urkorn, fra Tveter gård i Østfold og kveik fra Dyrvedalen på Voss i et tradisjonsøl som Fjordfolka har gjort sin versjon av. Hadde fortjent litt mer fylde med sine 7%, men interessante smaker i en god porter
I ettertid kan man trygt si at det var dumdristig å åpne et spisested i mars i år. Men så er det ikke så mange som ser inn i fremtiden og visste hva pandemien ville påføre av påkjenninger for utestedene i hovedstaden.
Vi er heldige i Oslo som har et lite univers av verdenskjøkken vi kan boltre oss i og der indisk mat har lenge vært et anerkjent og godt likt kjøkken. Streetfood- versjonen som Bindaas tilbyr er derimot litt annerledes og kom fra en ide som to av gründerne fikk mens de var på ølfestivalen HopCity i Leeds, hvor de var på restaurantkjeden Bundobust. Kult konsept, god mat og ikke minst god øl engasjerte, men de kjente ikke til indiske kokker hjemme i Norge og dermed lot de ideen ligge.
Jan Thomas Nybak og Kevin Jo Hansen er kjente fjes for ølentusiaster i Oslo. Jan Thomas åpnet BD57 -Norges første Brewdog bar- og gikk senere inn som daglig leder på Brygg Oslo. Han har i tillegg vært involvert i Skarre bryggeri i hjembyen Moss. Kevin har en fortid som selger for Kinn bryggeri, jobber også på Brygg Oslo -hvor han var med å drifte Brygglab- og brygger øl for Vor Frelser.
Det var da de traff Harjeet i forbindelse med pop-up kjøkkenet på Brygg at Bundbust ideen igjen blomstret opp. Harjeet Kumar var med på å starte Der Peppern Gror og var kjøkkensjef før han ble med på Bindaas.
Prosjektet staret 1. mars på Brygg og skulle ha fortsatt på Prindsens hage fra 1. mai og ut sommeren før de flyttet inn i sine egne lokaler. Korona-pandemien satte både en og to hinder i veien, men gjengen bak Bindaas lar seg ikke vippe så lett av pinnen. Da lokalene til Taco Republica ble ledige, kastet de seg over muligheten og vips var Bindass et nytt og fargerikt tilbud i Torgata. Nå har altså Bindaas fortsatt åpent under de ekstreme smittevernsreglene og påbud for restaurantnæringen som råder i hovedstaden. De tre gründerne har tenkt litt utenfor boksen og satt på en tappelinje med håndverksøl som holder lav alkohol og dermed forbigår reglene om å ikke servere alkoholholdige drikker. Så her kan du fortsatt få deg en matbit og en øl i trygge omgivelser.
Det er smakfulle opplevelser på menyen til Bindaas med klassikere som Chicken Korma, Palak Paneer, Chicken Tikka og Butter Chicken, men her er engasjementet stort og du finner til og med Pinnekjøtt Korma på menyen. Don’t knock it till you’ve tried it, som det heter så fint.
Her er det også småretter som Samosa, Pakoda, Calamari og ikke minst fabelaktige okra fries. I tillegg fikk jeg en herlig dessertlignende rett med det herlige navnet Listen to Harjeet, en liten tipp av hatten til den indiske streetfood restauranten Listen på Baljit på Frogner. Små friterte skall med søtlig, kremete og velkrydrede potetfyll var en eksplosjon av sensoriske opplevelser med teksturer, kulde fra fyllet og hete fra krydderne Namme namme nam.
Her smetter det ut retter fra det lille kjøkkenet i streetfoodens hurtige sjanger. Alt blir servert i papp og med spisebestikk i bioplast. Så om du er glad i det indiske kjøkkenet, ønsker en liten tur ut med kjæresten eller bare ta en liten øl med en kompis, så er Bindaas stedet for deg i Torggata akkurat nå.
Smaker: Lett søtlig, kremete og fyldig maltkropp med karamell, tørket frukt, banan, fersken, appelsin, krydderier som vanilje, korianderfrø og nellik, samt umiskjennelig belgisk gjær. Det er en romslig trippel som dreier innom rosiner, portvin, tuttifrutti, tørket ingefær, pakistanske dadler og nellik når den bøir lunere, men det er maltbasen og det belgiske gjæret som løfter denne til en varmende tår som setter smilet på ansiktet mitt.
Aroma: Herlige toner av søte tropiske frukter, lett grapefruktbitterhet og vanilje i etterkant
Smaker: Mer bitterhet og fremtredende maltbase i smaken, men det er fortsatt en god porsjon tropiske frukter her, samt sitrus, granskudd og stikkelsbær. Sjonglerer mellom fruktig og malttung sødme med innslag av vanilje, selv om den ligger veldig langt bak i forhold til hvordan den kjentes på nesen.
God og fyldig Ipa på bare 4,6%, men som bryggerne sier, ølet er «tilpasset butikkhylla og bibelbeltet».
Smaker: Friske og florale danser mellom et godt karbonert øl. Her bølger det mellom sitrus som sitron, appelsin og mandarin, via pasjonsfrukt, stikkelsbær, litchi og aprikos, før det kommer peppermynte, karve og noen uklare krydderier eller urter. Den er litt mer døyvet i smakene enn den var som fersk. Jeg kjenner definitivt igjen de samme smakene, men de har kanskje blitt noe mer rundere og de skarpeste juice og alkoholstinget man kjente igjen fra en drink, det er tonet ned og alt virker litt mer balansert. Noe som passer ølet meget godt
Aroma: Fine tropiske toner og sitrus. Lette og friske lukter
Smaker: Frisk og fin pale ale (ok, IPA i butikkstyrke, da). Fruktig og rund med et bittert kick i bakkant. Tropiske frukter som mango, aprikos, ananas, pasjonsfrukt og litchi gir den lett søtlig følelse, før gress, granbar, grapefrukt, lime og sitron gir den en bitter oppsving på slutten. Smaken holder godt og lenge. God (India) pale ale om man skal drikke før og under Teams-møter på “Gjemmekontoret”
Aroma: Maltbasen er lett søtlig med mørk sirup, tørket frukt, lakris og mørk sjokolade hvor et syrlig fatpreg med noe cognac ligger over
Smaker: Fatpreget er kraftigere i denne, enn i Pineau des Charentes-versjonen. Noe som kanskje også er forventet av cognac mot hetvin. Lakrisen er også mer fremtredende, spesielt i ettersmaken hvor den blir liggende lenge. Det er røstet malt, mørk sjokolade, kald kaffe, tørket frukt og lakris som spinner under eikefatene med sitt cognac-touch.
Som med Pineau des Charentes-versjonen, så tenkte jeg at stouten med sine 8% kanskje kunne bli litt tynn og fatpreget dominere, men her blir stouten lett syrlig pga garvesyren i eikefatene og lagringen på har gitt et hint av cognac som igjen fremhever lakrisen
I forbindelse med lanseringen av Weihenstephan Korbinian i Norge, har jeg en kort historiefortelling om Weihenstephan og hvor ølet har fått sitt navn fra…. Da St. Korbinian etablerte benediktinerklosteret på en høyde i den tyske byen Freising i det herrens år 725, visste han lite om at han på en måte ville legge en grunnsten for bryggekunsten. Den første historiske referansen til brygging ved Weihenstephan kan spores til en humlehage i nærheten av klosteret i 768.
Klosteret på Weihenstephan-høyden har blitt plyndret, brent ned og lagt i ruiner av så vel ungarere, østerikere, franskmenn, som svensker. Og mellom plyndringene har det vært tre runder med pest, hungersnød flere ganger og et digert jordskjelv. Klosterets historie minner nesten om en scene fra en Monty Python film…
Det var i år 1040 at abbed Arnold med hell fikk lisens fra styresmaktene i Freising, slik at klosteret kunne brygge og selge øl. Dermed ble Weihenstephan Bryggeri født. I 1803 ble det alle klosterplyndere hadde forgjeves forsøkt allikevel gjort, klosteret ble oppløst. Og det kun ved et pennestrøk. Derfor bruker Weltenburger tittelen “verdens eldste klosterbryggeri” (etablert i år 610, men bryggeriet er fra 1050), da det fortsatt er et fungerende kloster. Selv om den bavariske staten tok alle Weihenstaphan-klosterets eiendommer, var det ikke før 1921 at de også ga bryggeriet sitt nåværende navn.
I dag er Die Bayerische Staatsbrauerei Weihenstephan kjent for sin innovasjon og dedikasjon til moderne bryggevitenskap. Weihenstephan erkjenner at det ikke er nok å lage godt øl, det må være enestående øl med jevn høy kvalitet. Dermed setter bryggeriet seg til den høyeste kvalitetsstandarden: Premium Bavaricum. Dette krever ikke bare flittige bryggerimestere og stramme bryggerprosesser fra de som følger denne filosofien, men et enhetlig tankesett som brukes og vedlikeholdes i alle komponenter i ølproduksjonen – fra lagringsanlegget via tapping til levering av sluttproduktet. Et team på over 300 ansatte er dedikert til å sikre at de høyeste standardene for brygging blir oppfylt hver dag for å produsere de prisbelønte ølene under navnet Weihenstephan.
Det er derfor ølet har fått navnet Korbinian. Den hellige Korbinian ble født i Frankrike mellom rundt 674 og døde i Freising 8. september mellom 724 og 730 (så kan man lure på hvor lang fødselen var og hvordan man vet presis dato, men at årstallet har seks års slingringsmonn).
På etiketten ser vi St. Korbinian og en Korbinianbjørn. Legenden forteller at en bjørn drepte Korbinians esel på en av pilgrimsreisene og som straff pakket Korbinian alle sakene sine over på bjørnen og tok den med til Roma. Det er noe å tenke på når man ikke får hunden til å sitte på kommando. Bjørnen inngår i Freisings våpenskjold
Smaker: Lett i starten, så kommer det en bitterhet som ligner brent karamell. Her er det lys malt, ørlite snev av sitrus ellers lett bitterhet fra humlen og karamell
PS! Kellerbier humlet med Hallertauer-Mittlefrüh og Hallertauer Rekord, som nesten ikke dyrkes lenger. Ble opprinnelig brygget for å markere 500-års jubileumet til Reinheitsgebot, brygget som en Märzen.
Smaker: Relativt søtlig i starten. Mye lys malt, banan, melon, sitrus, høy og lys sirup. Noe nellik i bakgrunnen er det også. Fyldig og knallgod weisenbock
Aroma: Hvetekorn, høy, nellik, banan og tuttifrutti
Smaker: Lyst malt, hvete, nellik og banan som mest fremtredende. Røde epler og sitrus i bakkant. Kremete og fyldig. En klassiker av rang.
Ja, så finnes det alkoholfri versjon, men den tok jeg meg ikke tid til å smake. Hører gjerne fra deg i kommentarfeltet om du vil dele dine opplevelser med den alkoholfrie Weihenstephaneren
Farge: Svart med rødlig skjær. Flyktig lys brunt skum
Aroma: Søtlig maltbase med lett, syrlig, vinøst fatpreg. Det er mørk sjokolade, kaffe, røde bær, plomme, kastanje og søt lakris
Smaker: Igjen er det syrlige fatpreget som leder an over en middels kraftig maltbase. Det er røstet malt, mørk sjokolade, kald kaffe, mørk sirup, overmodne plommer, stenfrukt, lyse rosiner og lakris. Det er snev av cognac her, lik i en Pineau des Charentes, men sødmen er noe overraskende ikke tilstede og eikefatene har gitt fra seg endel garvesyre. Ingen karbonering.
Med sine 8% tenkte jeg at stouten kanskje kunne bli litt tynn og at hetvinen ville dominere kraftig og derfor gjøre den for søt, selv om Pineauen var mer lik en sherry eller maderia, men her blir jeg litt svar skyldig. Stouten er lett syrlig og lagringen på fat har gitt et vinøst preg mot sherry med hint av cognac i ettersmaken.
Interessant øl som jeg ble sittende og smatte på i lang tid. Stouten er lagret i 9 måneder på Bache-Gabrielsen Pineau des Charentes fat (BG har en ekstra modnet Pineau på polet, ellers har feks Braastad en vanlig Pineau des Charentes lagret i 36 måneder)
