Farge: Tåkete, guloransje med lett grålig skum Aroma: Salig blanding av safran og belgisk gjær mot wit. Sitrus, høy, lyst malt og den umiskjennelige aromaen av safran Smaker: Middels kropp, fin smak av safran, men det overdøver nyansene fra ølet som ligger i bunn. Det er noe tegn til en wit eller velhumlet blonde før blomsterarrene fra krokusen tar hovedrollen. Misforstå meg rett, det er ingen overdådig og massiv tsunami av safran som kommer, men de florale tonene er så potente og ølbasen så delikat, at bare litt av krydderet gir nok effekt.
Så det er en blonde/wit som gir florlette innslag av sitrus, lys karamell og høy under krydderiet med en tørr avslutning, som sender tankene til hvilke matretter denne vil gå godt til, da man skal være ganske glad i safran for å bare nyte denne ølen alene.
Der Bryggerhuset (pilotbryggeriet til Aass) hadde en juleøl i 2017 kalt Lussekatt-trippel, hvor de hadde tilsatt rosiner og kardemomme i tillegg til safranen, hadde de en mye fyldigere øl, men den klokket da også inn på 8%. Her har italienerne istedet laget et matøl med en eksklusiv tvist.
Safranølet er brygget i den toskanske regionen Val d’Orcia med lokal safran fra Montalcino, så dette en morsom liten reise for gastronomer. Jeg ville overrasket gode venner med et såpass spesielt øl i et middagsselskap og da kanskje spesielt et selskap med kremete supper, pastaretter og risotto. Og selvfølgelig fisk og annen sjømat er jo gode kombinasjoner med safran.
Rundt tjue innsjekkinger på verdensbasis (to forskjellige oppføringer på UT, da en er fra bryggeriet og den andre er fra safranprodusenten, Pura Crocus)
PS! Finnes i 0,75l flasker også, som koster rundt en hundrelapp mer der de selges.
Farge: Dyp rødbrun med lyst beige skum Aroma: Røstet malt, kaffe, sjokolade, bringebær, melasse og en tørr pepper/chilliaktig hint i avslutningen. Kanskje snev av grønn paprika…? Smaker: Robust liten sak som gir et fint bringebærspill gjennom den mørke maltbasen som gir kaffe, lakris, sjokolade, mørk sirup, maltekstrakt og brunt sukker. Rund, myk og fin for sine 9,3% og farlig lettdrikkelig.
Nå er jeg vanligvis ganske var for capsaisin, som er ‘virkestoffet’ i chilli, men her ligger chillien og gir en varm klem i etterkant, så absolutt tilstede, men på ingen måte prengende og forstyrrende.
PS! Det finnes også en versjon i butikkstyrke av denne stouten
Fredrikstad sitt første bryggeri etter årtusenskiftet kom til verden da byens ypperste øl- bryggere møtte noen av byens patriotiske kjøpmenn. Med lidenskap for byen, skaperglede og entusiasme startet Nøisom sin reise.
Med ydmyk respekt for byens ølkultur forplikter navnet Nøisom oss til kvalitet, godt håndverk og et sterkt ønske om å skape drikkeglede. Nøisom har sitt navn fra der ølet først ble brygget.
På en parsell av Nøisom gård drev Fredrikstad Håndbryggerlaug sin aktivitet frem til Nøisom bryggerier ble realisert i en gammel margarinfabrikk noen steinkast unna.
Nøisom gård var en av de største gårdene utenfor festningsbyen Fredrikstad, som ble etablert i 1567. Gården leverte hester til artilleriet, matvarer til inbyggerne og brygget øl til alle i byen.
Siden oppstarten 12.12.2012 har Nøisom utviklet seg fra et småskalabryggeri, til å bli en drikkevareprodusent med et bredt spekter av håndverksprodukter.
Farge: Brunsvart med rødlig skjær og lyst beige skum Aroma: Lot den stå litt og lunes seg fra et altfor kald kjøleskap. Det var nok en god ide for her skjer det mye! Røykaromaen er frempå og blander seg fint med maltekstrakt, mørk sirup, lakris, sjokolade og vanilje. Det ligger snev av borbon og eik under. Det kommer sitrusskall, tørket fiken og litt gressaktige toner i avslutningen. Smaker: Røyksmaken ligger som lett dis over en innsjø av røtet malt, lakris, kaffe, sjokolade, kakao, vanilje, bourbon, fløtekaramell og tørket frukt. Igjen er det snev av sitrusskall og gressaktige toner i avslutningen, men det er veldig langt bak og man svinger lett forbi om man ikke følger veldig nøye med her.
Det er sjokoladen som styrer showet i basen, med melkesjokolade, mørk kokesjokolade og kakao som slynger seg rundt i munnen og drar frem de andre smakene litt her og litt der.
Robust imp stout som har tatt et fint preg av bourbonfatene, men med en utsøkt mengde røykmalt har virkelig løftet denne til noe litt annerledes. Robust er også prisen, men her er det også noe utenom det vanlige og en spennende øl å nyte, helst når det fortsatt koster endel å fyre elektrisk
Bryggeriet har selv fått kjenne på restriksjonene, men det ligger i deres natur å heller kjempe, enn å gi opp. Så da brygget de en batch med pilsner og tar kun betalt for alkoholavgiften, hvor resten går som bidrag til #StøttNorskUteliv-kampanjen.
For veldig mange utesteder så har ikke støtteordningene strukket til eller det har ikke vært mulig å få kompensasjon for de mange små utgiftene som tilsammen gjør en stor andel av regningene.
Skifjorden Bryggeri på Håndverksølfestivalen i Oslo
Det er en tung økonomisk bør som bransjen har båret på sine skuldre i snart to år, så bryggeriet og ølutsalgstedet på nett har lagt til rette for at ølinteresserte kan hjelpe samtidig som de slukker tørsten meg godt, norsk bryggerihåndverk.
Så da ble det kampanjen #StøttNorskUteliv og ikke minst ølet Støttepils, hvor alt overskudd av salget går rett til kampanjen, så etter avgifter, går 30 kroner fra hvert solgte øl til støtte til den norske utelivsbransjen.
Skifjorden Bryggeri står selvfølgelig for bryggingen av ølet og Lokalbrygg.no står for salget av denne ølen som er en pilsner. Ølet har et fint preg av lyst malt, med karamell, strå, krydder og toner mot grovbrød, samt lett bitterhet av appelsinmarmelade i avslutningen.
PS! Spleisen er nå avsluttet, så kjøp ølet for å støtte norsk uteliv
Farge: Uklar, dyp rød-lilla med rosa skum Aroma: Fruktig og syrlig. Nydelige blåbærtoner over en funky og syrlig base med hint av eikefat og fuktig kjeller Smaker: Her er det bærsaft som kiler på smaksløkene med blåbær som fører an med hint mot krekling og bjørnebær. Det er lette toner av sitronsaft og eikefat med funky toner mot stall og fuktig kjeller liggende under.
Nydelig surøl igjen fra Lindheim, hvor denne har en dyp og kompleks bærsmak, hvor selv med sine 7%, så er det anslag mot alkoholvarme.
Dette er en blanding av to- og treårige spontan fermenterte øl som har ligget på gamle vinfat og hatt sekundær gjæring med villblåbær fra skogene rundt Gvarv i Telemark. Nydelig, nydelig surøl!
Farge: Lett uklar, strågul med offwhite skum Aroma: Lyst malt, koriander og appelsin Smaker: Fine florale toner mot hvete, koriander og appelsinskall. Man kjenner en lys maltbase liggende under her, men fint spill mellom krydderne her. En enkel, god wit og en fin matøl
Farge: Tåkete, lys gyllen med hvitt skum Aroma: Fin og frisk syrlighet av masse sitrus, sitrusskall, stikkelsbær, hvitvin, stenfrukt og funky toner med hint av svovel Smaker: Kompleks og fyldig, med moderat syrlighet som holder lenge. Her er det sitrus mot lime, sitron og pomelo, sitrusskall, stikkelsbær, hvitvin, stenfrukt og igjen ligger det en sval bris av funky toner. Stenfrukten og funken kommer enda litt mer frem når den lunes litt og gir anslag mot klassiske gueze.
Biere de coupage Blend #1 er en blend av en tørrhumlet saison og lagrede surøl. Henholdsvis 70% saison, 20% surøl lagret på vinfat i 10 måneder og 10% surøl lagret på bourbonfat i 15 måneder.
Farge: Uklar, oransjegyllen med flyktig offwhite skum Aroma: Røyk, bål, malt, stenfrukt og hint mot reinsdyrpølse Smaker: Mektig røykpreg, men fruktige toner under. En fin maltkropp under med stenfrukt, sitrus, høy, fersken, tørket aprikos, appelsin og lette funky toner. Men det er absolutt røykpreget som dominerer her. Får aroma og røyksmak som man sitter rundt bålet uten den irriterende røyken i øyenene.
Fin fylde og spennende røykøl hvor maltet fra Bonsak har blitt røyket på eple og bjørk.
Farge: Uklar, brunoransje med offwhite skum Aroma: Malt, kjeks, søtlig stenfrukt, appelsinskall Smaker: Rund og fyldig maltbase med god fruktighet rundt den. Middels røstet malt, brød, plomme, stenfrukt, tørket aprikos og appelsin, med en floral ettersmak som minner om en saison. Ørlite for tynn maltbase for en bitter, syns jeg, der det mangler litt karamell- og nøttesmaker, så da havner den nærmere en mild for min del, men gjæresterne gir den et veldig fruktig og floralt snitt som passer godt. God øl
En veldig fascinerende historie om både folk og fat ligger bak denne ølen. Vi snakker en imponerende lang reise, så hold deg fast, nå skal vi ut på eventyr!
Det hele startet i Nord-Amerika. Fatene som er brukt ble laget av amerikansk eik. Treverket kommer fra Pennsylvania, Missouri eller Kentucky i Statene og blir sendt til bøkkere i Jerez de la Frontera i sørlige Spania, som lager de flotte fatene. Og når eikefat går innom Jerez, betyr det selvfølgelig sherry. Nærmere bestemt Oloroso sherry, for våre fat. Oloroso sherry er laget i hovedsak på palomino-druen, men det finnes søtlig Oloroso-sherryer som har most fra Moscatel-druen også. Sherryen er lagret i minst to år på eikefatene, som gir vinen toner av nøtter som valnøtt og mandel, balsamico, tørket frukt, tobakk, krydder, umami og selvfølgelig eik. Brukte Oloroso fat er mest kjent for siden å brukes til lagring av skotsk og irsk whisky, men det meste av lagrede norske akevitter har også vært lagret på Oloroso fat. Som bringer oss til den norske delen av historien….
Nasjonalskatten akevitt. Potetspriten med krydderdestillat som er så urnorsk at det trolig var det Ola Nordmann skjenket Kari Nordkvinne med første gangen de traff hverandre. Og som ikke reisen fra Nord-Amerika, via Sør-Spania til Norge var nok, så ble disse eikefatene brukt til Lysholm Linie aquavit.
Over 200 år etter den første Linie-reisen, sendes fortsatt all Linie Aquavit til den andre siden av jordkloden. Fatene med Linie Aquavit – plassert i en container på dekket til skipene fra Wallenius Wilhelmsen- krysser ekvator to ganger på en fire måneder lang sjøreise. Reisens lengde, konstant bevegelse, variasjoner i temperatur og luftfuktighet bidrar til å skape Linie-akevittens unike smak.
På Gjelleråsen utenfor Oslo stod så Ingrid Skistad, tidligere brygger hos Nøgne Ø, som nå jobbet som produktutvikler hos Arcus og da selvfølgelig også med akevittproduksjon. Kreativiteten hos både bryggeri, destilleri og eks-brygger tilsa at her måtte det utforskes og utfordres.
Så i 2015 ble det plukket ut ti 500-liters akevitt-fat, som ble sendt fra Arcus til Gamle Rygene kraftstasjon og Nøgne Ø’s produksjonslokaler ved Nidelvas bredder i Grimstad.
Der ble noen av eikefatene fylt med litt lyst øl og de resternede fatene med litt mørkt øl som etter lagring ble til Aquavit Saison og Imperial Aquavit Porter. Baseølet til Imperial Aquavit Porter var rett og slett forløperen til Juggernaut, nemlig Imperial Rye Porter, som ble lagret i 6 måneder på Linie-fatene før den ble tappet på flaske og spredt for alle vinder.
Fatene derimot, ble returnert til Arcus, hvor kløktige produktutviklere fylte fatene med Gammel Opland akevitt som allerede var lagret i fem år (vanlig Gammel Opland er lagret i 24 måneder) og plasserte eikefatene så på lagerhyllene i enda fire år. Resultatet ble Opland Small Batch Sherry/Beer Cask, enda et spennende produkt i Opland-serien hvor det også finnes versjoner lagret på Portvin-, Maderia– og Bourbonfat.
Hva gjør man så med sherryfat som er brukt til akevitt, så øl og til akevitt igjen? Jo, de sender man like gjerne tilbake til ølbryggerne for å fylles igjen. Denne gangen med en heftig imperial stout, som er spesialbrygget for formålet, men har sitt utspring i Dark Horizon-landskapet. Den som skulle få ligge i hele 18 måneder før ølet ble flasket, etikettert og sendt ut til oss heldige konsumenter. Og det er altså ferden til Jonah’s Lift. Om det er en dypere mening bak Nøgne Ø’s navngivning, hvor Jonah’s lift betyr å kaste ulykken/ dårlig hell av et skip, så tar jeg all den flaskede, skipskastede ulykken jeg kan få.
Kjapp oppsummering; ølet sin reise består av eik fra Amerika, vin fra Spania, norsk akevitt sendt til Tyskland, så sjøveien til England, østkysten av USA, Mexico, gjennom Panama-kanalen, så New Zealand, Australia, Singapore, Korea, Japan, vestkysten av USA, igjen gjennom Panama-kanalen, Mexico og tilbake til østkysten av USA før Belgia og Tyskland før transporten tilbake til Gjelleråsen, så Grimstad, Gjelleråsen og Grimstad igjen. Via Vinmonopolet og så hjem til deg og meg. Er det rart vi drikker?
Utseende: Svart med rødlig skjær, dyp brunt skum Aroma: Røstet malt, alkohol, mørk sjokolade, lakris, tørket frukt, lær og krydderier Smaker: Ganske tørr, men fin og enkel sødme. Kompleks og god, men det blir litt skarpe alkoholtoner som overskygger en fløyelsmyk maltbase. Det er røstet malt, mørk sjokolade, plommelikør, lakris, karamell, tørket frukt, melasse, vanilje, krydder og lær. Det er det søtlig lag over maltbasen som har en tørr, litt bark-aktig smak med hint av lær som er fra melasse, demerara og muscovado. Det er trolig også endel hint mot lakrisen bak de tilsetningene også.
Alkoholen er intens i starten, men blir mer overkommelig etterhvert, selv om det fortsatt er hakket for mye akkurat nå. Ikke at det svir i halsen, men det tar litt for mye av fokuset vekk fra en ellers nydelig, fatlagret imperial stout. Det er noe krydder, men karamell og vanilje som stikker mest frem fra den modnede akevitten som sitter i treverket på fatene som er brukt, men det er noe gjenkjennelig med vellagrede akevitten som ligger i avslutningen på dette ølet også. Ikke forvent en tsunami av karve, da den er myk og avrundet i en vellagret Gammel Opland og blandes inn med karamell, vanilje og sjokolade i akevitten.
Litt stiv pris på Jonah’s Lift, men med den bakgrunnshistorien, så er det et fascinerende brygg å ha enten i kjøleskapet eller ølkjelleren okke som. Men de resterende flaskene må nok ligge minst noen år til før de nytes.
