Hans Tryggvasson fra Ringnes Brygghus skrev et innlegg på NRK ytring 21. desember hvor han mener ølskribenter bedriver jåleri fordi de kjenner nyanser i aroma og smak fra malt, humle og gjær.

I Ukeslutt forklarer han videre at smak og aroma «er personlig oppfatning til anmelderen» og at vi ikke skal legge ord i munnen til folk.
Det gjelder for alt- det være seg om øl, vin, film eller en restaurant – det er anmelderens personlige oppfatning.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Tryggvasson ønsker et enklere språk. «Vinen har det. Rød vin til kjøtt, hvit vin til fisk». Mulig dette hadde fungert om det var enten pils eller stout vi delte øl inn i, men så kunnskapsløse er ikke de aller fleste som leser ølanmeldelser.
Det jeg stiller seg mest undrende til er hvorfor man skal dumme ned hvilke sensoriske opplevelser man har.
Det er de unike nyansene som gjør det spennende. Den kunnskapen jeg har opparbeidet meg lar meg kunne skille mellom appelsin, grapefrukt og lime, selv om «sitrus» er enklere å si.

Og kunnskap, samt lidenskap for øl har Hans. Der er det ingen tvil. For uten den kunnskapen kunne han ikke lage et “smakshjul” for Thon-kjeden. Før slikt ble jåleri, må vite. 

“Nei, folk synes ikke det smaker asfalt og våt ull, det smaker øl” er rett og slett flaut å melde. Betyr det at ølkursene på Ringnes Brygghus (folkelig kalt «MaHoYe-smakinger» slik at alle skal enkelt forstå hva det er….) konkluderer med at alt «smaker øl»?

Det er ingen mening for meg å skrive om en dårlig brygget butikkøl og et fantastisk godt sterkøl som “sødme fra malten, bitterhet fra humlen og noe floralt fra gjæret”. Det gjør ølene og konsumentere urett uansett om det er en ølsnobb eller ølnovise som leser anmeldelsen.

Ølinteressen har ikke økt intenst fordi folk har lest gamle artikler som snakket om øl som noe folkelig og enkelt. Interessen har økt fordi ølskribenter har løftet ølet fra det kjedelige og mundane til noe spesielt.

Skal vi ikke gi folk mer tillitt enn å si at de ikke forstår  «herlige toner av tørket frukt som rosin og fiken over en søtlig avslutning med muscovadosukker» eller «besk smak av kreosot, asfalt og vått ull»?
Og hvis de ikke skjønner asfalt og våt ull, hvilke forutsetninger har de for å vite hva «middels intensitet og fyldig maltbase» er?

«Urter» er enkelt og folkelig. Alle vet hva urter er.
Men er det dill, rosmarin eller mynte? Jeg syns det utgjør en stor forskjell.
Jeg ønsker jåleriet velkommen om «høy intensitet og mørk maltbase med lett bitter avslutning» kunne bety kombinasjonen rakfisk og rosenkål.

Jeg har aldri fått klager på mine anmeldelser når det er sidelange utbroderinger på smak og aroma når ølet blir skrytt opp i skyene.
Når øl får negativ kritikk derimot, er det jåleri å kjenne stall, våt hund eller svidd gummi. Selv om aroma og smak kommer fra nettopp kun malt, humle og gjær.

«Enklere referanser. Maks 5,5 prosent er tørsteslukker. 6-8% er matøl. Over 10% er dessertølen» fortsetter Hans Tryggvasson i Ukeslutt.
Tørst, du uvitende øldrikker? Her er en gueze. Den smaker øl.
Torsk med eggesmør og råkost? Må jo bli en dobbel Ipa, det.
Og hva ville gele med vaniljesaus vært uten en Maredsous trippel?
Så enkelt kan det altså være. Og så feil.

Det er kanskje satt på spissen, men når man sier «Nei, det smaker øl», er man på tynn is.

Vi har levd med vinkritikere som brukte sin minimale kunnskap om håndverksøl og det var vel alle enige i at det ble feil.
Så blandet media inn pilsdrikkere, gamle kjendiser og andre som ikke fikk særlig oppmerksomhet lenger som dommere i øljuryen sin. Det var heller ikke riktig.
Nå har vi folk som er kyndige om øl, mat og sensoriske opplevelser, men nå er det også feil fordi vi skriver om det vi lukter og smaker?
På tide at Kari og Ola Nordmann lærer seg at øl er mer enn industripils og at smakene som beskrives ikke er jåleri. Det er anmelderens sensoriske inntrykk fra malt, humle og gjær.

Når noen euforisk forteller at ølet fikk dem til å føle seg som at de stod i bestemors hage utenfor Arendal en sommerkveld når de var yngre, så skal absolutt ingen avbryte og si «Nei, det smaker bare høy intensitet og mørk maltbase med lett bitter avslutning».

La meg si det på en annen måte: jeg har klær, kjøper klær og bruker klær, men har null interesse for haute couture og skjønner derfor ikke hvorfor anmelderne av mote skal bruke et språk også jeg skal forstå.

Apropos øljåleri, hva med dette?

«Brutus er en mørk ravfarget kosegutt med 7,8 hestekrefter. Brygget med sukker, kandisukker og kandisirup på en maltbase som inneholder både karamellmalt, sjokolademalt og den belgisk-inspirerte toasta malten Special W. I tillegg har vi gjæret herligheten med fenolsk kveik».

Pussig nok er dette fra Ringnes Brygghus sine ujålete beskrivelser av sitt eget øl.
Folkelig enkel anmeldelse med «hestekrefter», «kandissirup», «belgisk-inspirert toasta malt», «Special W» og «fenolsk kveik» som alle kan forstå.
Det går ikke en dag uten at jeg hører folk snakke om fenolsk kveik på bussen….

Kanskje man først skal rydde opp i egne rekker før man peker finger på alle andre?

Skjermdump fra Ringnes brygghus sine nettsider før de forandret på teksten.

Rolv Bergersen fra BergenBeerBlog og jeg har tidligere gitt et tilsvar på Ølportalen