Man kjenner igjen stilen til Arne Hjeltnes med en gang. Det er folkelig, jovialt og med et glimt i øyet.
Det er uten tvil om at mannen har stor interesse for øl da akkurat den interessen og kunnskapen Hjeltnes besitter får han til å stille de riktige spørsmålene. De som får skuldrene til å senke seg hos bryggerne. Får de til å fortelle en god skrøne og et alvorsord om hverandre. Den bare sannheten.
Flere av historiene føles som man overhører gamle venner som ikke har sett hverandre på mange år hvor de tar opp kontakten igjen. Som når en brygger setter seg ned ved bordet der du sitter og snakker med felles kjente, hvor du får en interessant samtale om løst og fast, en upolert historie, men alltid noe som er viktig for fortelleren.
Vi har alle slått av en samtale med bryggere på en ølfestival. Noen deler av hjertets lyst, mens andre er mer reserverte. Det være seg om enkle øl, oppskrifter, ting som skjer i eget bryggeri eller i bryggeribransjen. Utover kvelden blir kanskje snakketøyet litt slappere og litt mer ærlighet kommer frem. Det er delt noen øl underveis, virker det som. Jeg påstår ikke at det er påseila folk som slenger med leppa over en lav sko i denne boka, men det er noe veldig nært og ærlig ved disse fortellingene. Det kjennes aldri ut som et intervju. Der journalister kan få ting til å høres veldig kaldt og kjedelig ut, er dette godlunte samtaler mellom folk med respekt for hverandre.
Man skulle ønske man var der.
Og innimellom så føler man faktisk at man sitter på krakken rett ved siden av Arne, Gahr, Espen, Amund, Jeanette, Kjetil, Rolf og Halvor. Med en øl. Og snakker om livet. Kampen om tilværelsen. Hvor det hele startet og hvor det er på vei. Ideene og drømmene. Hvordan det hele ble til virkelighet. Fra hjemmebrygging på kjøkkenet, til storselgerne på pol og i butikk.
Det er en koslig bok fra en skribent med en god penn og et blikk for mennesket bak historien. Som vi kjenner Hjeltnes fra mange programmer på tv, får han frem en skjørhet, men også den enorme styrken bak disse gründerne som skapte den norske håndverksølrevolusjonen.
Bildene skildrer akkurat dette. Litt ujålete bilder. Ett og annet som er forseggjort, men allikevel ikke påtrengende. De vil bli tatt bilde av. De liker oppmerksomheten. Litt supermodell og litt brygger. Med slapp t-skjorte og møkkete slagstøvler. Jovialt og folkelig.
Boka tar oss også med til tradisjonsbrygginga. På Arnes hjemmebane i Voss. Generasjoner som brygger på gamlemåten. Sammen.
Man sitter igjen med et smil og mye mer respekt for disse folka i denne boka.
En enkel innføring i hjemmebrygging fra Rune Midttun avslutter gildet, men det er mer som lokkemat for de som ikke har fått det over seg ennå.
Det er ikke ofte jeg leser bøker fra perm til perm på så kort tid, men dette er nok også del av grunnen til at man «tar en til», selv om man vet at man burde komme seg hjem. Det er rett og slett bare trivelig å være i dette selskapet som boka inviterer til. Virkelig en fornøyelig lesing. Nesten som man glemmer å drikke ølen man åpnet underveis, men bare nesten.
Boka til Hjeltnes er den gode samtalen. Med bryggerne. Om det gode ølet.
Arne Hjeltnes – Øl og brygg i by og bygd fra Gyldendal
Andre øl-relaterte bøker du burde få med deg:
Knut Albert Solem, velkjent fra Knut Alberts ølblogg, har utgitt Norsk Øl på Vega forlag, en uovertruffen oversikt over norske bryggerier. Vi får også bli kjent med språkmangfoldet i bryggeri-Norge, med innslag av nynorsk, dialektord og samisk. Med til denne historien hører fortellingen om de livsviktige butikkjedenes forhold til øl, om markedsmakt og om hylleplass.
Boka lærer deg også om kombinasjoner av øl og mat og hvorfor noen øltyper passer bedre til noen typer mat enn andre. I tillegg har Knut Albert med ølstatistikk, oversikt over ølfestivaler og ølbarer, overnattingssteder med eget bryggeri, de kuleste ølnavnene – og Årets ølhund.
Lars Marius Garshol sin Gårdsøl – Det norske ølet fra Cappelen Damm.
Denne boka handler om det eneste virkelige norske ølet, et øl de færreste nordmenn har smakt. For 200 år siden brygget nesten alle sitt eget øl, på korn og humle som de dyrket selv, og med sin egen gjær. Ølet ble brygget etter metoder som varierte fra bygd til bygd.
Utrolig nok har denne bryggingen overlevd. Det finnes fortsatt folk som brygger slik bestefar og tippoldefar gjorde det, med kobberkjeler og vedfyring. Noen av dem har fortsatt den samme gjæren, som aldri har sett noe laboratorium, og noen lager fortsatt maltet selv.
Boka beskriver mine besøk hos bryggere i Kaupanger, Stjørdalen, Voss, Morgedal, Stranda, Hornindal og Oppdal. Lars Marius forteller om hvordan ølet smaker, hvordan det blir brygget, og hvorfor det blir brygget slik det gjør. Bryggerne går fullstendig på tvers av all moderne teori om brygging, men de vet hva de gjør, for det ligger århundrer med prøving og feiling bak metodene de bruker.
Boka forteller også om hvordan denne bryggetradisjonen oppsto, hvordan folk dyrket korn og lagde malt i eldre tid, og hvordan de tok vare på gjæren sin (kveiken). Flere av gjærstammene har blitt innsamlet og analysert, og laboratoriene har flere overraskende ting å fortelle om den. Kveik er ikke vanlig gjær, viser det seg.
Du kan bla i boka på nett her.
