Du er ikke alene.
Du. Er. Ikke. Alene.
Det er uten tvil en enorm belastning for både kropp og sinn vi har blitt pålagt under denne pandemien.
Hjemmekontor eller som permittert arbeider tærer det på energien både fysisk og psykisk.
Det ene spiser av det andre og man blir fortere lei.
Lei av å være hjemme, lei av jobb, lei av å ikke kunne gå i butikker, lei av samboer, lei av unger, lei av mat og lei av å tenke på at man er bare lei. Lei av alt.
Vi er utsatt for et enorm psykisk press og for mange så kan den komme snikende. Uvitende om at ‘den sorte hunden’ flytter gradvis inn i hodet.
Intetanende eller avvisende til at sinnstemning og atferd forandres gradvis med annet enn at «det er fordi vi er i en spesiell periode». Det er en pandemi, for fanken! Men den mentale belastningen kjenner ingen grenser.
Du blir fortere trist, oppgitt og sint. Du har mindre glede, latter og de gode følelsene.
Har du mindre lyst på mat?
Mister du konsentrasjonen enklere enn før?
Sover du dårligere?
Det kan være tegn på at hjemmekontor og permisjon begynner å ta grep om psyken.
Du er ikke svak, du er ikke skjør og du er ikke til bry for noen. Og du er ikke alene.
En pandemi vil prege deg uansett hvem du er, men det er nok av folk som kan lette på situasjonen. Inklusive deg selv.
Snakk med en venn. Del med dine nærmeste. Vær åpen med de som kjenner deg.
Jeg vet, det kan være enormt vanskelig, men det viktigste er å forsøke og dele hvordan du har det. Og å høre hvordan dine nærmeste har det.
Når de sier at du er mer irritert, trøtt, uengasjert eller lat når du vet de også har endret sin atferd på samme måten, så er det først og fremst en mulighet for å redde deg selv. Hjelpe de med å hjelpe deg, så du igjen kan hjelpe de tilbake.
Gi de en klem. Om enn bare en virtuell klem, så gi en klem.
Spør hvordan de har det og hvordan det virkelig står til. Snakk om hvordan du har det, hvordan du føler deg og hvorfor du har det sånn.
Det er heller ikke nødvendig å dele alt. Det kan være nok å si at du føler deg litt nedstemt for tiden. At permittering og hjemmekontor begynner å slite veldig på. Du vil finne at mange andre har det likt som deg. Sinnsfrender.
Du er ikke alene.
Dette er ingen åndelig vås og store ord i et meme på sosiale medier, dette er overlevelse i en tid med en stor påkjenning som er fysisk, men spesielt psykisk.
Det er utrolig at det ikke er mer fokus på dette fra styresmaktene. Munnbind, håndsprit og avstand er viktig, men så er også det psykiske presset.
Forebyggende arbeid til gode for psykisk velvære. Med ordbruk som treffer deg og meg, ikke uttrykk som ‘indre spenning’, ‘vag uro’ eller ‘leilighetsvis tristhet når omstendighetene tilsier det’.
Gjør det folkelig, gjør det forståelig og aller mest gjør det tilgjengelig.
Det er på tide å ta tilbake ordet ‘dugnad’. Ordet er bastardisert i løpet av det siste året og mistet mye av sin mening.
Dugnad forklares som et felles utført og ulønnet frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Nå er det din og min jobb å gjøre noe for enkeltmennesket og fellesskapet.
Vi må strekke ut en hånd og ta kontakt med venner, familie og bekjente.
Ta kontakt med alle du er glad i. Send en virtuell klem til alle i adresseboka. Start en samtale.
Om du ikke ønsker å dele med dine nærmeste det du mener er dine problemer, om du føler deg nede, hvis du har det vondt på noen måte eller bare trenger noen å snakke med, så finnes det muligheter.
Psykisk helse har en oversikt over telefoner, chatter og steder man kan oppsøke.
Ta del i den mentale dugnaden. Si at du bryr deg. Om deg selv, dine venner og alle du holder kjær.
Det vil bli bra igjen. Vi må bare hjelpe hverandre med å takle den psykiske påkjenningen.
Så send en klem, det kan være du redder et liv
https://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder
Mye sant du skriver her. Jeg er ganske opprørt vedrørende dette med psykisk helse. Det er mange nå som burde prate med profesjonelle, det å prate med en venn rekker for kort, men dessverre står opprustningen og hjelpen en kan få innen psykisk helse bakerst i køen i dag. Men godt å se at noen bringer temaet på bane. Ha en fin dag!
Det er mange problemer med psykisk helse, dessverre. Først og femst er det vanskelig å kjenne etter selv, spesielt når det skjer så gradvis som det kan gjøre om man lever et relativt vanlig liv under denne pandemien.
Så er det dette med at psykisk helse er tabu. Man er liksom svak om man treffer veggen eller ikke orker det andre tilsynelatende gjør med lette vendinger.
Vi må bli flinkere til å se, snakke med og være der for hverandre. Det er ikke mye som skal til for å få noen til å føle seg mer verdt enn når man tusser rundt i eget hode hele tiden. Sammen kan vi hjelpe med å få profesjonell hjelp, men det lille vi kan bistå med kan hjelpe noen fra å falle i det dypeste juvet.
Tror det også er vanskelig for leger å kjenne sine pasienter så godt at man kjenner igjen slike symptomer. Om de i det hele tatt går til legen med sine problemer.
Så med støtte fra venner, familie og kjente, kan man sende ut en reddende hånd, gi en skulder å gråte på og en varmende klem som sier “jeg bryr meg om deg”.
Takk for kommentaren! Håper du har det bra og får en fortsatt fin dag videre. Klem 😉
Har vært gjennom prosessen, godt med venner, men når alt kommer til alt trengs psykiatrien. Håndteringsmekanismer, verktøy for angstmestring etc.. Keep up the good work 👍🏾
Dette er ikke et innlegg til de med depresjon og dypereliggende problemer. Dette er et innlegg til de som har hatt hjemmekontor i 13 måneder og ikke helt skjønner hvorfor man har endret små ting i sinnet. Man kan være klar over at det er noe annerledes i oppførsel og væremåte, men anser det som passerende fordi “det bare er sånn nå”.
Det er selvfølgelig nødvendig med psykiatrien om det har gått så langt, men her er det snakk om å ta kontakt om man føler seg litt nede eller ta kontakt med noen man ser vanligvis besindige venner utagere på sosiale medier feks.
Bloggposten var for å være der før man faller så langt ned at man trenger psykiatrien.
Og for å si at dette er vanlig for veldig mange å få reaksjon på karantene/isolasjon, permisjon og en innskrenket frihet.
Som det stod i posten “Dette er ingen åndelig vås og store ord i et meme på sosiale medier, dette er overlevelse i en tid med en stor påkjenning som er fysisk, men spesielt psykisk”. Det er forebyggende arbeid. Tid for ømhet. For å ta vare på oss selv og våre nærmeste.
Å si at kun psykiatrien kan hjelpe betyr at de aller fleste aldri vil oppsøke en lege eller psykiater “fordi jeg er bare litt sint. Litt sliten. Drikker litt mer. Spiser litt mindre. Mine problemer er små i forhold til alle andres”. Dette er for å si at det er mange som er “litt preget”, men at vi med å snakke og ta vare på hverandre ikke trenger å synke fra “litt” til “dypt”.
Innlegget er et forebyggende “hvorfor gjorde jeg ikke noe” før det er for sent.
Ved å ta kontakt og opprette kontakt kan man også fortere se om noen har falt for langt ned og skaffe de raskere hjelp av profesjonelle.
Jeg ønsker at vi strekker ut en hånd til de som kanskje sitter og venter på at noen skal ringe. Det er vår dugnad.
For en fastlege eller psykiater som ikke vet hvem de er, vil aldri ta kontakt med tilfeldige mennesker for å sjekke om de trenger hjelp.
Jeg har også vært igjennom en depresjon og uten venner hadde jeg aldri fått hjelpen, støtten og omsorgen for å komme meg tilbake til livet igjen.
Det var en venns klem og gode ord som ga meg styrke til å oppsøke profesjonell hjelp.
Det er håpet for innlegget.
Jøye.
Her var jeg inne for å lese dine skriverier om øl og mat, så treffer jeg på denne teksten. Overraskende, men veldig viktig. Du treffer spikeren godt på hodet, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er viktig at vi tar vare på hverandre, og oppfordringen din om å ta kontakt med folk og å strekke ut en hånd er så ærlig og ekte.
Pandemien påvirker oss alle, og det er utrolig lett å gli inn i sin egen lille boble. Den daglige tralten går, og verden suser liksom videre uten at vi helt henger med. Takk for det du skriver. Det var en liten vekker for meg i alle fall. Jeg tar utfordringen og oppfordringen, og tar kontakt med noen jeg ikke har snakket med på en stund i dag.
Takk skal du ha, Lasse.
-Skål!
Så utrolig flott gjort av deg!
Får gåsehud av å lese, så da har du gjort min dag (også) 😉
Lykke til videre med bloggingen og skål!